Nektet adgang eller service: diskriminering i butikk og på utested

Hvem og hva forbudet gjelder

Likestillings- og diskrimineringsloven gjelder på alle samfunnsområder (§ 2). Det betyr at butikker, kafeer, frisører, hoteller, treningssentre, kinoer, banker og utesteder ikke kan behandle kunder ulikt på grunn av vernede forhold. Det spiller ingen rolle om virksomheten er stor eller liten, offentlig eller privat.

Vernet gjelder kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder (§ 6). Etnisitet omfatter blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk. Forbudet omfatter også noen som blir behandlet dårligere fordi de er sammen med en annen person med et vernet kjennetegn, og det gjelder antatte forhold, ikke bare faktiske.

Forbudet omfatter nektelse, men også dårligere behandling. Du kan bli diskriminert uten å bli kastet ut: ved at du blir stående uten betjening mens andre får hjelp, må betale mer eller blir plassert på det dårligste bordet.

Direkte og indirekte forskjellsbehandling i hverdagen

Direkte forskjellsbehandling betyr at du behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, på grunn av et vernet forhold (§ 7). En dørvakt som slipper inn alle andre i køen, men avviser deg på grunn av hudfargen din, gjør dette. Det samme gjør en butikkeier som følger etter deg og ikke de andre kundene fordi du har hijab.

Indirekte forskjellsbehandling er en tilsynelatende nøytral regel som i praksis stiller noen dårligere (§ 8). Et eksempel kan være en kleskode som forbyr alt hodeplagg på et utested, hvis den i praksis stenger ute folk som bruker religiøse hodeplagg. Slike regler er ikke forbudt i seg selv, men må kunne forsvares.

Forskjellsbehandling er lovlig når den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende (§ 9). Aldersgrense for å kjøpe alkohol følger av lov og er et saklig utgangspunkt. En aldersgrense som utestedet selv har bestemt, kan derimot måtte begrunnes. Nemnda har i praksis henlagt saker om aldersgrenser på utesteder som bagatellmessige, men det betyr ikke at en aldersgrense aldri kan være diskriminering.

Hva en virksomhet likevel kan avvise

Virksomheter kan nekte gjester som er rusa, bråker, truer eller på andre måter gjør kvelden dårlig for andre. De kan ha dresskode og vise bort folk som ikke følger den. Slike grunner er saklige så lenge de brukes likt.

Problemet oppstår når den oppgitte grunnen er et påskudd. «Det er fullt» gjelder ikke hvis neste gruppe uten brun hud slippes rett inn. «Lukket selskap» gjelder ikke hvis det samme stedet hadde åpent for andre fem minutter tidligere. Noen steder forklarer ikke avvisningen i det hele tatt, og da blir sammenligningen med hvordan andre blir behandlet viktig.

Fysisk tilrettelegging er et eget tema. Virksomheter rettet mot allmennheten har plikt til universell utforming av sine alminnelige funksjoner (§ 17), så langt det ikke er en uforholdsmessig byrde. Brudd på denne plikten regnes som diskriminering (§ 12).

Tilgang for personer med funksjonsnedsettelse

Funksjonsnedsettelse er det grunnlaget Likestillings- og diskrimineringsombudet får flest veiledningshenvendelser om. For butikker og utesteder handler det ofte om fysisk tilgang: trapper uten rampe, smale dører, toaletter som ikke kan brukes av rullestolbrukere, eller informasjon som ikke er tilgjengelig for blinde og svaksynte. Plikten til universell utforming gjelder virksomhetens alminnelige funksjoner, og kravet er at de skal kunne brukes av flest mulig. Kravet gjelder ikke hvis det innebærer en uforholdsmessig byrde. Det avgjøres blant annet ut fra kostnader, virksomhetens ressurser, sikkerhet og vern av bygget (§ 17).

Plikten gjelder også virksomhetens nettbutikk og andre digitale løsninger, og det finnes egne regler om universell utforming av IKT (§ 18). En blind kunde som ikke får fullført en bestilling i en nettbutikk, er altså ikke uten vern.

Et viktig skille er mellom manglende fysisk tilrettelegging og vilje til å betjene en kunde. Hvis kafeen ikke har heis, er det et spørsmål om universell utforming. Hvis betjeningen nekter å ta imot en kunde med assistent eller førerhund, er det direkte forskjellsbehandling.

Slik bevises forskjellsbehandling

Det er sjelden noen sier høyt at de nekter deg på grunn av hudfarge eller tro. Derfor er bevisbyrden delt (§ 37). Du må vise omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har skjedd, for eksempel at andre i samme situasjon fikk annen behandling, at forklaringen skiftet, eller at kommentarer falt. Virksomheten må så sannsynliggjøre at årsaken var en annen. Notater, bilder, video og vitner er det som gjør at du kan løfte din del av bevisbyrden.

Trakassering og straff

Trakassering er forbudt (§ 13). Det omfatter handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende, når de skjer på grunn av et vernet forhold. Rasistiske kommentarer fra betjeningen eller en vakt er et eksempel. Les mer om etnisk trakassering fra kunder hvis det er kundene som er problemet.

I straffeloven § 186 er det straffbart å nekte en person varer eller tjenester i ervervsmessig eller liknende virksomhet på grunn av hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, religion eller livssyn, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller nedsatt funksjonsevne. Straffen er bot eller fengsel inntil seks måneder. Bestemmelsen gjelder også å nekte adgang til en offentlig forestilling eller liknende, på de vilkår som gjelder for andre. Kjønn og alder er ikke med i den straffebestemmelsen, men er likevel vernet av diskrimineringsloven.

Slik tar du saken videre

Skriv ned alt så snart som mulig: dato, klokkeslett, sted, hva som ble sagt, hvem som var til stede, og hva som skjedde med andre. Sikre bilder, video, kvitteringer og vitner. Ta kontakt med virksomheten skriftlig og be om en forklaring.

Du kan klage til Diskrimineringsnemnda. Det er gratis, og saken behandles skriftlig, med mindre nemnda eller et krav om oppreisning gjør at du har rett til muntlige forhandlinger. Nemnda kan avvise saker som ligger mer enn tre år tilbake i tid. Den kan fastslå at du er diskriminert og pålegge stansing eller retting, og den kan enstemmig tilkjenne erstatning i enkle saker. Oppreisning utenfor arbeidslivet må du kreve for domstolene.

Du kan også anmelde forholdet til politiet hvis du mener det er straffbart. Vær klar over at nemnda skal avvise en sak som er under etterforskning av påtalemyndigheten, så rekkefølgen har betydning. Les diskrimineringsnemnda eller domstol for å se hva som passer deg.

Kort oppsummert

• Diskrimineringsloven gjelder på alle samfunnsområder, også diskriminering i butikk og på utested, og beskytter blant annet mot forskjellsbehandling på grunn av etnisitet, religion, funksjonsnedsettelse, kjønn og alder.
• Virksomheter kan avvise gjester av saklige grunner som rus og bråk, men ikke bruke slike grunner som påskudd.
• Å nekte varer og tjenester på grunn av hudfarge, religion, seksuell orientering eller funksjonsnedsettelse kan være straffbart etter straffeloven § 186.
• Sikre tidspunkt, vitner og bilder; når det er grunn til å tro at diskriminering har skjedd, må virksomheten sannsynliggjøre det motsatte.
• Du kan klage gratis til Diskrimineringsnemnda, anmelde til politiet og kreve oppreisning for domstolene.