Straffutmåling: slik bestemmer retten hvor streng straffen blir

Hvem som bestemmer straffen

I en vanlig straffesak i tingretten sitter det én fagdommer og to meddommere (lekdommere). Alle tre stemmer både over skyldspørsmålet og over straffen. Aktor (påtalemyndighetens representant) legger fram en påstand om straff, og forsvareren legger fram sin. Retten er ikke bundet av noen av dem (straffeprosessloven § 38). Den kan gå både over og under påstandene, men skal da gi partene mulighet til å uttale seg hvis den vurderer en annen type reaksjon enn den aktor har bedt om.

Retten må begrunne straffen. Etter straffeprosessloven § 40 skal dommen opplyse hva retten har lagt vekt på, og blant annet si om en tilståelse har gitt strafferabatt. Det gjør det mulig å forstå, og eventuelt anke, utmålingen.

Første trinn: strafferammen

Hvert straffebud har en strafferamme, altså den strengeste straffen loven tillater. Kroppsskade kan for eksempel straffes med fengsel inntil 6 år (straffeloven § 273). Noen straffebud har også en minstestraff. Står det ikke noe annet, er minstestraffen for fengsel 14 dager (straffeloven § 31).

Strafferammen er et tak. Den sier lite om hva folk flest faktisk får. De aller fleste dommer ligger langt under maksimum, fordi rammen skal dekke de groveste tilfellene som kan tenkes under samme paragraf.

Straffeloven § 29 lister opp straffene: fengsel, forvaring, samfunnsstraff, ungdomsstraff, bot og rettighetstap. Når retten kombinerer flere reaksjoner, skal den samlede reaksjonen stå i et rimelig forhold til lovbruddet.

Straffutmåling: hvordan grovheten og skylden vurderes

Innenfor rammen spør retten først hvor alvorlig handlingen var. Viktige momenter er

• hvor stor skade eller fare handlingen førte til,
• om den var planlagt eller skjedde i affekt,
• om gjerningspersonen handlet med forsett (med vilje) eller av uaktsomhet,
• hvor lenge handlingen varte, og hvor mange som ble rammet.

For mange vanlige lovbrudd har Høyesterett gitt veiledning gjennom tidligere avgjørelser om hva som er et passende straffenivå. Underrettene bruker disse dommene som utgangspunkt og ser om saken er grovere eller mildere enn den som ble avgjort. Dette kalles ofte et normalnivå eller en normalstraff. Normalnivået står ikke i loven. Det er et utgangspunkt som skal gi lik straff i like saker.

Skjerpende omstendigheter

Etter straffeloven § 77 skal retten særlig legge vekt på i skjerpende retning blant annet at lovbruddet

• ble begått med særlig farlige midler eller metoder,
• satte liv eller helse i fare,
• ble begått på en særlig hensynsløs måte,
• var planlagt eller del av organisert virksomhet,
• ble begått av flere sammen,
• rammet forsvarsløse eller særlig utsatte personer,
• hadde bakgrunn i hat mot for eksempel hudfarge, religion eller seksuell orientering,
• var et brudd på en særlig tillit, eller
• ble begått i nærvær av barn under 15 år.

Tidligere straffer for liknende handlinger er også skjerpende. Listen er ikke uttømmende. Retten kan legge vekt på andre forhold også.

Formildende omstendigheter

Straffeloven § 78 gir den tilsvarende listen i mildere retning. Retten skal blant annet ta hensyn til at

• lovbryteren har prøvd å begrense eller gjøre opp for skaden,
• lovbruddet i stor grad var fremkalt av den skadelidtes egen opptreden,
• lovbryteren hadde redusert evne til å forstå situasjonen, for eksempel på grunn av sterk sinnsbevegelse,
• det har gått lang tid, eller saksbehandlingen har tatt urimelig lang tid uten at lovbryteren kan lastes for det,
• lovbryteren har gitt en uforbeholden tilståelse eller hjulpet til med å oppklare andre lovbrudd,
• straffen vil bli en særlig sterk belastning, for eksempel på grunn av sykdom eller høy alder,
• det er gode utsikter til rehabilitering, eller
• lovbryteren var under 18 år.

Provokasjon er et eksempel som ofte kommer opp i voldssaker. Se provokasjon som formildende omstendighet.

Noen formildende forhold kan gi straff under minstestraffen eller en mildere straffart (straffeloven § 80). Det gjelder blant annet uforbeholden tilståelse, forsøk, liten grad av medvirkning og at lovbryteren var under 18 år.

Unge lovbrytere får egne regler

For den som var under 18 år på handlingstidspunktet, gjelder flere særregler:

1. Ubetinget fengsel kan bare brukes når det er særlig påkrevd (straffeloven § 33).
2. Fengselsstraffen kan ikke være over 15 år, selv om strafferammen er høyere.
3. Alderen er en formildende omstendighet og kan gi straff under minstestraffen.

I tillegg finnes ungdomsstraff som et eget alternativ for lovbrytere mellom 15 og 18 år.

Tidligere straffer og flere lovbrudd

Gjentakelse trekker opp. Har lovbryteren tidligere fått en strafferettslig reaksjon for liknende handlinger, er det skjerpende etter § 77. I visse tilfeller kan retten også gå over strafferammen. Etter straffeloven § 79 kan fengselsstraffen forhøyes inntil det dobbelte, men aldri med mer enn 6 år og aldri over 21 år, når

• lovbryteren dømmes for flere lovbrudd samtidig og skal få en felles straff,
• en tidligere domfelt har begått en ny handling av samme art innenfor bestemte frister, eller
• handlingen er utført som ledd i en organisert kriminell gruppe.

Gjentakelsesregelen i § 79 bokstav b gjelder bare når den domfelte var over 18 år da den første handlingen ble begått.

Ved flere lovbrudd legger ikke retten straffene oppå hverandre. Den fastsetter én felles straff, som normalt blir lavere enn summen av hva hvert lovbrudd ville gitt alene. Er lovbryteren allerede dømt for noe annet, og det nye forholdet ble begått før den første dommen, skal det avsies en tilleggsdom. Den samlede straffen skal da ikke bli strengere enn om alt hadde vært pådømt samtidig (straffeloven § 82).

Valg av straffart: betinget, samfunnsstraff eller bot

Når retten har landet på et nivå, for eksempel 60 dager fengsel, er neste spørsmål hvordan straffen skal gjennomføres.

• Betinget fengsel betyr at straffen ikke sones hvis den domfelte holder seg unna nye lovbrudd i prøvetiden, normalt to år (straffeloven § 34). Les mer i betinget dom og prøvetid.
• Straffen kan gjøres delvis betinget, der en del sones og resten er betinget. Den ubetingede delen må da være minst 14 dager.
• Samfunnsstraff kan idømmes i stedet for fengsel når fengselsstraffen ellers ikke ville vært over ett år, den domfelte samtykker, og straffens formål ikke taler imot (straffeloven § 48).
• Bot kan brukes alene eller sammen med fengsel.

Før retten bestemmer seg, ber den ofte om en personundersøkelse (straffeprosessloven § 161). Den gir opplysninger om lovbryterens livssituasjon, arbeid, rus og muligheter, og brukes særlig når samfunnsstraff er aktuelt.

I helt spesielle tilfeller kan retten la være å utmåle straff selv om skylden er bevist, når en straff vil være en urimelig tilleggsbelastning (straffeloven § 61).

Kort oppsummert

• Straffutmåling skjer innenfor strafferammen, og hvordan retten lander, avhenger først av hvor alvorlig handlingen og skylden er.
• Tidligere dommer fra Høyesterett gir ofte utgangspunktet for straffenivået.
• Skjerpende omstendigheter i § 77 trekker opp, og formildende i § 78 trekker ned.
• Gjentakelse, flere lovbrudd og organisert kriminalitet kan gi straff over strafferammen.
• Til slutt velger retten straffart, som betinget fengsel, samfunnsstraff eller bot.