§ 38. Rettens bundethet av tiltalen
- Retten er bundet av handlingen tiltalen gjelder, men ikke av detaljer om tid og sted.
- Retten kan bruke et annet straffebud og velge straff og rettsfølger uavhengig av påstandene.
- Vil retten avvike fra tiltalen eller påstanden, må partene få uttale seg først.
- Siktede kan få en passende utsettelse hvis forsvaret trenger det.
§ 38
Paragrafen sier hvor langt retten er bundet av tiltalen. Retten må holde seg til den handlingen tiltalen gjelder, men kan se bort fra detaljene om tid, sted og andre forhold. Bare hvis retten har særlig grunn vurderer den om handlingen egentlig rammes av en strengere straffebestemmelse enn tiltalen bygger på.
Andre ledd gir retten mer frihet. Den er ikke bundet av hvilket straffebud påtalemyndigheten har brukt, eller av påstandene som partene har lagt fram. Det samme gjelder valg av straff og andre rettsfølger (reaksjoner som følger av et lovbrudd, som inndragning). Det finnes én begrensning. I en sak som bare gjelder inndragning, kan retten ikke idømme det som er nevnt i § 2 nr. 1.
§ 2 viser at inndragning ikke er den eneste saken som behandles etter denne loven uten at det kreves straff. Det samme gjelder blant annet overføring til tvungent psykisk helsevern og tap av retten til å føre motorvogn. Reglene om skyldspørsmålet brukes i slike saker så langt de er egnet, og ellers følger man reglene om straff.
Tredje ledd handler om kontradiksjon (at partene får si sin mening før retten avgjør). Skal retten bygge på et annet straffebud enn tiltalen, gi en annen rettsfølge eller mer inndragning enn påstått, må partene først få uttale seg. Siktede skal også få passende utsettelse hvis retten mener det er ønskelig for forsvaret. Eksempel: Tiltalen bygger på ett straffebud, men retten vurderer et annet. Da må både tiltalte og påtalemyndigheten få si sitt før retten bestemmer seg.
Paragrafen står blant reglene om hvordan retten avgjør saken. Etter § 34 deltar ikke en dommer som har stemt for frifinnelse i avstemningen om strengere eller mildere straffebestemmelse, men regnes som å ha valgt det som er best for siktede. § 35 krever fem stemmer i lagmannsretten for å avgjøre skyldspørsmålet til ugunst for siktede, og minst én må komme fra en fagdommer. § 36 gjelder når det er flere enn to meninger om straff: de ugunstigste stemmene slås da sammen med de nærmeste, til det blir flertall. Etter § 37 avgjøres uenighet om hvordan spørsmålene skal stilles, ved egen avstemning. Deretter kommer dommen. Ifølge § 39 skal den ha en kort framstilling av saken, avgjørelsesgrunner og domsslutning, og § 40 stiller krav til hva domsgrunnene må si om saksforholdet og straffen. § 41 krever opplysning om uenighet i retten. Etter § 42 bør dommen avsies straks etter at saken er tatt opp til doms.