§ 161. Personundersøkelse av siktede

Paragrafen gir rammene for personundersøkelse. Det er en kartlegging av hvem siktede er og hvordan livet hans ser ut, brukt som grunnlag når retten skal avgjøre straff eller andre reaksjoner. Hovedregelen er at slik undersøkelse skal gjøres når den antas å ha betydning for den avgjørelsen. Kongen kan gi forskrifter om når undersøkelsen skal skje og hvordan den gjøres.

Hvem som bestemmer og gjør jobben, står i naboparagrafene. Påtalemyndigheten kan vedta undersøkelsen når siktede har tilstått eller samtykker, og når den skal brukes ved en anke over straffutmålingen. Ellers avgjør retten (§ 162). Undersøkelsen utføres av en skikket person som kriminalomsorgen i frihet peker ut, med mindre retten selv velger en bestemt person (§ 163). Personundersøkeren skriver som regel en erklæring, og kan innkalles til å forklare seg for den dømmende retten (§ 164).

For siktede som var under 18 år da handlingen skjedde, finnes en egen variant, personundersøkelse for mindreårige, på samme vilkår (§ 161a). Tas det ut tiltale mot en mindreårig, bør en slik undersøkelse gjøres før saken pådømmes. Retten skal da særlig se på sakens alvor og om saken kan opplyses godt nok på annen måte.

Personundersøkelse er noe annet enn kroppslige undersøkelser og gransking. § 158 gjelder DNA-analyse, § 160 gjelder fingeravtrykk og fotografi, og § 159 krever at gransking gjøres hensynsfullt. § 160a er opphevet.

Eksempel (bygd på rollene i loven): En siktet har tilstått, og retten skal avgjøre hvilken reaksjon som passer. Påtalemyndigheten kan da vedta en personundersøkelse. Personundersøkeren sender inn en skriftlig erklæring som retten bruker som grunnlag.