§ 61. Straffutmålingsfrafall: når retten lar være å utmåle straff

Paragrafen gir retten adgang til å la være å utmåle straff, selv om det er bevist at siktede er skyldig. Det er et snevert unntak som krever «helt særlige grunner». Retten kan da la saken ende uten at det utmåles straff. Det skiller seg fra å gi en mild straff, for her utmåles ingen straff.

Loven peker ut hva retten særlig skal se på. Det ene er om straff ville bli en urimelig ekstra belastning for lovbryteren. Det andre er om formålet med straff og virkningene av den ellers heller ikke tilsier at det gis en reaksjon. Terskelen er høy, siden begge forholdene inngår i vurderingen av om grunnene er «helt særlige». Eksempel: retten finner en lovbryter skyldig, men mener at straff ville bli en urimelig ekstra byrde og at straffens formål ikke krever noen reaksjon. Da kan retten frafalle å utmåle straff.

Tredje ledd knytter paragrafen til søsterregelen § 60 om utsatt straffutmåling. Der kan retten utsette å utmåle straff i en prøvetid selv om skyld er bevist. Andre ledd i § 60 gjelder når en lovbryter har begått flere lovbrudd og det skal idømmes en felles straff. Utsettelsen kan da kombineres med delvis ubetinget fengsel (fengsel som må sones) på minst 14 dager, eller med bot, også når straffebudene ikke har bot som straff. Henvisningen fører den samme adgangen over til frafall av straff.

I nabolaget ligger § 57 om kontaktforbud, § 58 om når rettighetstap trer i kraft og § 59 om å kombinere rettighetstap med andre straffer. Rett etter kommer § 62 og § 63 om overføring til tvungent psykisk helsevern og om tvungen omsorg, § 64 om gjennomføringen av tvungen omsorg og § 65 om når disse reaksjonene opphører. Paragrafen står altså blant reglene om reaksjoner ved siden av vanlig straff. § 30, med overskriften «Andre strafferettslige reaksjoner», viser til den.