§ 2-1. Hva er investeringstjenester og investeringsvirksomhet?
- Paragrafen lister opp hva som regnes som investeringstjenester og investeringsvirksomhet.
- Listen omfatter handel, rådgivning og forvaltning, plasseringer og drift av handelsfasiliteter.
- Mange andre paragrafer, blant annet om tillatelse, bruker definisjonen.
- Departementet kan gi utfyllende forskrifter.
§ 2-1. Investeringstjenester og investeringsvirksomhet
- mottak og formidling av ordre knyttet til ett eller flere finansielle instrumenter,
- utførelse av ordre på vegne av kunde,
- omsetning av finansielle instrumenter for egen regning,
- porteføljeforvaltning,
- investeringsrådgivning,
- fulltegningsgaranti for finansielle instrumenter eller plassering av finansielle instrumenter med fulltegningsgaranti,
- plassering av finansielle instrumenter der foretaket ikke avgir fulltegningsgaranti,
- drift av en multilateral handelsfasilitet,
- drift av en organisert handelsfasilitet.
Paragrafen definerer to sentrale begreper: investeringstjenester og investeringsvirksomhet. Definisjonen er en liste over aktiviteter som knytter seg til finansielle instrumenter. Hvem som trenger tillatelse, og hvilke krav som gjelder, avhenger av om aktiviteten ligger på listen. Definisjonen er derfor en inngangsport til store deler av loven.
Listen har tre grupper. Den første gjelder handel: å ta imot og formidle ordre, å utføre ordre på vegne av en kunde, og å handle finansielle instrumenter for egen regning. Den andre gjelder rådgivning og forvaltning: porteføljeforvaltning og investeringsrådgivning. Den tredje gjelder emisjoner og markedsplasser: å garantere for at et utstedt papir blir fulltegnet, å plassere instrumenter med eller uten slik garanti, og å drive en multilateral eller organisert handelsfasilitet.
Andre ledd lar departementet gi utfyllende forskrifter. Lovens definisjoner suppleres av nabobestemmelsene i del 1. § 2-2 sier hva som er finansielle instrumenter, § 2-3 forklarer begreper som utførelse av ordre på vegne av kunde, og § 2-4 gir definisjoner knyttet til finansielle instrumenter. § 2-5 definerer hvem som er nærstående. Tidligere i loven står formålet i § 1-1, virkeområdet i § 1-2 og forskriftshjemmelen i § 1-3.
Begrepet brukes videre i lovens øvrige deler. Flere paragrafer viser hit, blant annet § 9-1 om tillatelse til å yte investeringstjenester, § 9-4 om lovens anvendelse for kredittinstitusjoner, § 9-6 om søknad om tillatelse og § 9-12 om eierforhold. Også § 9-39 om startkapital, § 9-41 om beregningsgrunnlag, § 10-23 om tjenesteyting overfor kvalifiserte motparter, § 16-1 om utførelse av oppdrag og § 17-5 om deltakelse hos sentral motpart på vegne av kunde viser til definisjonen. § 9-17 om telefonsamtaler og elektronisk kommunikasjon gjør det samme.
Eksempel: Et foretak forvalter en kundes portefølje og gir i tillegg råd om kjøp av aksjer. Begge aktivitetene står på listen, og foretaket driver derfor investeringstjenester. Et selskap som bare eier aksjer for egen del, gjør ikke noe av det som listen beskriver.