§ 9-1. Tillatelse for å yte investeringstjenester
- Bare verdipapirforetak og kredittinstitusjoner med tillatelse kan yte investeringstjenester som næring.
- Tillatelsen angir hvilke tjenester foretaket kan tilby, og nye tilknyttede tjenester må godkjennes først.
- Tillatelse forutsetter at vilkårene er oppfylt og at tilsynet kan gjøres effektivt.
- Tilsvarende regler gjelder for tjenester knyttet til andeler i visse selskaper.
§ 9-1. Tillatelse til å yte investeringstjenester og investeringsvirksomhet samt tilknyttede tjenester
Paragrafen er porten inn til bransjen. Den sier at investeringstjenester overfor kunder og investeringsvirksomhet som drives som næring, bare kan tilbys av to typer aktører: verdipapirforetak med tillatelse fra Finanstilsynet og kredittinstitusjoner (banker og lignende) med tillatelse etter finansforetaksloven. Tillatelsen skal si hvilke tjenester foretaket har lov til å tilby. Vil foretaket senere legge til flere tilknyttede tjenester, må det først søke om godkjenning.
Konsesjonsmyndigheten (myndigheten som avgjør søknaden) prøver først om foretaket oppfyller vilkårene i to paragrafgrupper, fra § 9-9 til § 9-25 og fra § 9-38 til § 9-48. Et eksempel er § 9-9: bare aksjeselskap og allmennaksjeselskap kan få tillatelse, og selskapet må ha både forretningskontor og hovedkontor i Norge. Et annet er § 9-38, som pålegger medlemskap i Verdipapirforetakenes sikringsfond. Dessuten må organiseringen og forholdet til nære forbindelser gjøre det mulig å føre et godt tilsyn. Finanstilsynsloven § 3-3 beskriver nære forbindelser som en kobling gjennom eierandel på minst 20 prosent av kapital eller stemmer, eller gjennom kontroll, for eksempel i et konsern.
Tredje ledd utvider kravet til tjenester som gjelder andeler i visse selskapsformer, både norske etter selskapsloven § 1-2 og tilsvarende utenlandske. Slike tjenester kan bare ytes av foretak som har tillatelse til tilsvarende tjenester etter første ledd. Fjerde ledd sier at reglene i kapittel 9 og 10 da gjelder tilsvarende, med to unntak: § 9-32 og § 9-33. Begge unntakene handler om melding til Finanstilsynet ved virksomhet i en annen EØS-stat. § 9-32 gjelder tjenester som ytes direkte fra Norge, mens § 9-33 gjelder filial eller tilknyttet agent i en annen EØS-stat.
I praksis er § 9-1 utgangspunktet for resten av kapitlet. Bestemmelsene om søknad (§ 9-6) og om endring og tilbakekall av tillatelse (§ 9-7) bygger på den. § 9-3 gjør unntak for blant annet Norges Bank og Folketrygdfondet, og § 9-4 sier at flere regler ikke gjelder for kredittinstitusjoner som har tillatelse. § 9-5 regulerer hvilke regler som gjelder ved salg og rådgivning om strukturerte innskudd.
- § 9-9Selskapsform og kontorplassering for verdipapirforetak
- § 9-38Verdipapirforetakenes sikringsfond
- § 1-2Definisjoner i selskapsloven
- § 9-32Melding om virksomhet i annen EØS-stat (uten filial)
- § 9-33Melding om filial eller tilknyttet agent i annen EØS-stat