§ 3. Hvordan varemerkerett oppstår

§ 3 forklarer de tre veiene til å få varemerkerett i Norge. Den vanligste er registrering i det norske varemerkeregisteret, som gir rett i hele landet og følger reglene i kapittel 2. Det samme kan oppnås gjennom en internasjonal registrering etter kapittel 10, som får virkning her uten en egen norsk søknadsprosess. Den tredje veien krever ingen registrering i det hele tatt: er et merke innarbeidet, altså blitt godt kjent som en bestemt aktørs kjennetegn i den delen av markedet det gjelder, oppnår man varemerkerett automatisk. Er merket bare innarbeidet i en del av landet, gjelder eneretten også bare der.

I praksis er innarbeidelse viktig for virksomheter som har brukt et kjennetegn lenge uten å søke om registrering, for eksempel lokale butikker eller produkter som har fått et navn i en bestemt bransje. Denne retten kan være vanskeligere å bevise enn en registrering, fordi den som påberoper seg innarbeidelse, må vise at merket faktisk er blitt kjent i omsetningskretsen - ikke bare at det har vært brukt.

§ 3 er en av flere paragrafer som til sammen bygger opp varemerkeretten. § 1 slår fast at retten generelt er en enerett til å bruke et merke i næringsvirksomhet, mens § 2 sier hva som kan utgjøre et varemerke i utgangspunktet. Hva selve eneretten innebærer - hvilke handlinger andre ikke får gjøre uten samtykke - følger av § 4, med et tillegg for transitt og agentmerker i § 4 a. Kolliderer flere rettigheter, avgjør § 7 og § 8 hvem som vinner, og hvilken betydning passivitet får over tid.