§ 2. Hva som kan være et varemerke

Paragrafen definerer bredt hva som kan utgjøre et varemerke. Et kjennetegn trenger ikke være et ord eller en logo - det kan også være et slagord, et tall, en bokstavkombinasjon, en figur, et bilde, en farge eller en lyd, og selv formen på varen eller innpakningen kan i prinsippet fungere som varemerke. Avgjørende er at forbrukerne kan bruke tegnet til å kjenne igjen nettopp denne bedriftens varer eller tjenester, og skille dem fra konkurrentenes. Samtidig setter andre ledd en klar grense: en form eller egenskap som varen uansett ville hatt, som er nødvendig for å få et teknisk resultat, eller som gjør varen vesentlig mer verdifull i seg selv, kan ikke bli enerett gjennom varemerkeregisteret.

Tenk på en produsent av vannflasker. En bestemt og gjenkjennelig flaskeform som ikke følger av hvordan en flaske må se ut for å fungere, kan i prinsippet registreres som varemerke. Men hvis formen bare er den vanlige, funksjonelle utformingen av en flaske, eller nødvendig for at korken skal passe, faller den utenfor. Det samme skillet gjelder farger og lyder: en bestemt farge kan vernes hvis den er egnet til å skille varene fra konkurrentenes, men ikke hvis fargen er en naturlig eller nødvendig egenskap ved selve varen.

§ 2 er selve definisjonen bak eneretten som § 1 gir. § 3 forklarer at retten normalt oppnås ved registrering, og § 4 med § 4a beskriver hva denne eneretten gir grunnlag for å forby. § 5 bygger direkte videre på annet ledd her: en del av et merke som ikke kunne registreres alene, får heller ikke beskyttelse gjennom å være satt sammen med andre elementer. § 6, § 7 og § 8 gjelder grenser og forholdet mellom flere rettighetshavere. § 14 viser tilbake til denne paragrafen når Patentstyret skal avgjøre om et merke kan registreres.