§ 1. Hvem kan få enerett til et varemerke
- § 1 fastsetter hvem som kan få varemerkerett: næringsdrivende, sammenslutninger og andre.
- Loven skiller mellom vanlige varemerker, fellesmerker og garanti- eller kontrollmerker.
- Innehaveren av et kontroll- eller garantimerke kan ikke selv selge varen kontrollen gjelder.
- Eget navn og beskyttet forretningsnavn er også vernet mot urettmessig bruk som varemerke.
§ 1. Enerett til varemerke mv
Paragrafen sier hvem som kan skaffe seg enerett til et kjennetegn for varer eller tjenester, og hvilke typer merker loven skiller mellom. Alle som driver næringsvirksomhet kan søke om varemerkerett for egne varer eller tjenester. Foreninger og andre sammenslutninger av produsenter eller tjenesteytere, og offentligrettslige organer, kan i tillegg få rett til et fellesmerke: et kjennetegn som viser at varen eller tjenesten kommer fra et medlem av sammenslutningen. En litt annen ordning gjelder garanti- eller kontrollmerker. Der kan myndigheter, stiftelser, selskaper og andre stå som merkehaver, men bare hvis de selv ikke driver salg av den varen eller tjenesten merket skal kontrollere. Tanken er at kontrollen skal være uavhengig av den som selger varen. Til sist gir paragrafen et vern for eget navn eller et forretningsnavn som allerede er beskyttet: den som bruker navnet sitt som kjennetegn, er skjermet mot at andre urettmessig tar navnet i bruk som varemerke i samme geografiske område.
Et eksempel kan vise skillet: en bedrift som selger sjokolade under eget navn, søker varemerkerett for egen del. En sammenslutning av lokale bakere kan i stedet gå sammen om et fellesmerke, slik at kjennetegnet viser at bakevaren kommer fra en av medlemsbedriftene, ikke fra en bestemt bedrift. Et kontrollorgan som fører tilsyn med økologisk produksjon, kan stå som innehaver av et kontrollmerke som viser at varen er kontrollert etter bestemte krav, men organet kan da ikke selv selge slike varer i konkurranse med de kontrollerte.
Paragrafen er utgangspunktet for resten av kapittel 1. § 2 presiserer hvilke typer tegn som kan utgjøre et varemerke, mens § 3 forklarer at eneretten normalt oppnås ved registrering. § 4 og § 4a beskriver hva selve eneretten gir merkehaveren rett til å forby, og § 5 og § 6 setter grenser for hvor langt retten strekker seg. § 7 og § 8 regulerer hva som skjer når flere har krav på like eller lignende merker, og hvordan langvarig sameksistens kan bevares. § 14 bygger videre på definisjonene her når registreringsvilkårene for et nytt merke skal prøves.