§ 14. Vilkårene for å registrere et varemerke

Varemerkeloven·LOV-2010-03-26-8

Kort oppsummert

§ 14 krever at et varemerke er gjengivelig i registeret og har særpreg.
Rent beskrivende eller sedvanlige betegnelser kan som hovedregel ikke registreres.
Bruk før søknaden ble levert kan gi et opprinnelig beskrivende merke særpreg.
Geografiske fellesmerker og garanti- eller kontrollmerker har egne unntak fra hovedregelen.

Lovteksten ordrett

§ 14. Alminnelige registreringsvilkår

Et varemerke som skal registreres, må bestå av et tegn som kan beskyttes etter § 2, og som kan gjengis i varemerkeregisteret på en slik måte at myndighetene og allmennheten klart og tydelig kan avgjøre gjenstanden for den beskyttelse merkehaveren gis. Det må ha særpreg som kjennetegn for slike varer eller tjenester som det gjelder.

Et varemerke kan ikke registreres hvis det utelukkende, eller bare med uvesentlige endringer eller tillegg, består av tegn eller angivelser som:

angir varens eller tjenestens art, beskaffenhet, mengde, formål, verdi eller geografiske opprinnelse, tiden for fremstillingen av varen eller prestasjonen av tjenesten, eller andre egenskaper ved varen eller tjenesten, eller
i alminnelig språkbruk eller etter lojal og etablert forretningsskikk utgjør sedvanlige betegnelser for varen eller tjenesten.

Vilkårene i første og annet ledd må være oppfylt både på søknadsdagen og registreringsdagen. Ved vurderingen etter første ledd annet punktum og annet ledd skal det tas hensyn til alle omstendigheter som forelå på søknadsdagen, og særlig til virkninger av bruk av varemerket før dette tidspunktet.

Et tegn som i næringsvirksomhet brukes for å angi den geografiske opprinnelsen for en vare eller tjeneste, kan uten hinder av annet ledd bokstav a registreres som fellesmerke eller garanti- eller kontrollmerke. Et tegn som søkes registrert som fellesmerke eller garanti- eller kontrollmerke, må oppfylle kravene i § 1 annet ledd.

Kilde: Lovdata — Varemerkeloven § 14

Hva betyr dette?

Paragrafen setter de materielle hovedvilkårene for at et varemerke kan registreres. For det første må merket bestå av et tegn som i utgangspunktet er egnet til å være varemerke, og det må kunne gjengis i registeret på en måte som gjør det mulig for myndigheter og andre å se nøyaktig hva beskyttelsen omfatter. I tillegg må merket ha særpreg for de aktuelle varene eller tjenestene - det må kunne fungere som kjennetegn, ikke bare som en beskrivelse. For det andre kan et merke ikke registreres dersom det, uten vesentlige endringer, bare beskriver varens eller tjenestens art, mengde, formål, verdi eller geografiske opprinnelse, tidspunktet for fremstillingen, eller andre egenskaper - eller dersom det er blitt en vanlig, sedvanlig betegnelse i bransjen.

Vilkårene må være oppfylt både da søknaden ble levert og når merket registreres, men loven tar hensyn til utviklingen: har merket - som i utgangspunktet er beskrivende eller vanlig - blitt innarbeidet gjennom bruk før søknaden ble levert, kan det likevel registreres. Et ord som i seg selv bare beskriver en egenskap ved varen, kan altså bli registrerbart hvis forbrukerne over tid har lært å forbinde det med én bestemt tilbyder. Geografiske betegnelser er normalt vanskelige å registrere som vanlig varemerke, men kan likevel registreres som fellesmerke eller garanti- eller kontrollmerke, forutsatt at merket samtidig oppfyller kravene til denne typen merker, blant annet at reglene for bruken gir andre lokale aktører rett til å bli med, jf. § 12 a.

Bestemmelsen bygger direkte på definisjonene i § 1 og § 2. § 2 avgjør hvilke tegn som i utgangspunktet kan være et varemerke, og er samtidig grensen for hva som kan ha særpreg etter § 14. Vilkårene her er likevel bare en del av bildet: § 15 og § 16 lister opp andre og til dels helt uavhengige registreringshindre, som villedende merker eller kollisjon med andres rettigheter. Det er innholdet i søknaden etter § 12 som til slutt blir prøvd mot alle disse vilkårene.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i varemerkeloven →