§ 56. Åsetestakst: pris for åsetesarvingen

Paragrafen gir en åsetesarving krav på at overtakelsesprisen fastsettes ved skjønn. Åsetesarvingen er den etterkommeren som overtar eiendommen på skiftet. Prisen skal være rimelig etter forholdene. Verdsettingen skal særlig ta hensyn til at overtakeren skal kunne klare å bli sittende med eiendommen.

To grenser gjelder for prisen. Er det gjeld i boet, skal taksten minst tilsvare gjelden. Åsetestaksten kan aldri settes høyere enn verdien eiendommen har ved odelstakst, som er regulert i § 49.

Paragrafen viser til § 49 for hva odelstaksten bygger på. Odelstaksten bygger på den bruken av eiendommen som er naturlig og påregnelig på stedet, og som lar seg forene med at eiendommen hovedsakelig brukes til landbruk. Etter § 49 gjelder samme verdsettingsregel også når noen overtar eiendom med odelsrett ved arveskifte eller skifte mellom ektefeller.

Andre ledd sier at reglene i første ledd også gjelder når en gjenlevende ektefelle er blant boeierne.

Eksempel: en åsetesarving overtar gården på skiftet, og det er gjeld i boet. Skjønnet skal fastsette en pris som er rimelig og tar hensyn til at arvingen skal kunne bli sittende med gården. Prisen skal minst svare til gjelden, men kan ikke settes over odelstaksten.

§ 56 hører til kapitlet om åsetesretten. § 51 forklarer at en av etterkommerne kan kreve jorda utlagt til seg på skiftet når eieren av odelsjord eller dyrkajord dør. § 52 avgjør hvem av etterkommerne som har best åsetesrett, og § 53 sier hvilke eiendommer retten omfatter. Etter § 54 kan en eier med samtykke fra landbruksmyndigheten dele eiendommen mellom flere åsetesarvinger, og etter § 55 blir odelen i linjen til den arvingen som får eiendommen utlagt, hvis eiendommen er odelsjord.