§ 21. Helsepersonells taushetsplikt

§ 21 slår fast at helsepersonell har taushetsplikt om opplysninger om folks kropp, sykdom eller andre personlige forhold som de får kjennskap til i kraft av jobben sin. Andre ledd forklarer hva taushetsplikten egentlig krever i praksis: helsepersonellet skal ikke dele opplysningene med andre, skal hindre at utenforstående får innsyn eller kjennskap til dem, og skal heller ikke selv snoke i, søke fram eller bruke slike opplysninger uten god grunn - enten fordi det trengs for å gi helsehjelp eller administrere den, eller fordi loven selv åpner for det. Tredje ledd utvider plikten til å gjelde identiteten til dem som ringer medisinsk nødmeldetjeneste, med mindre det er nødvendig å oppgi identiteten for å avverge fare for liv eller helse. Fjerde ledd gjør de samme reglene gjeldende for andre som mottar opplysninger etter enkelte andre bestemmelser i loven, blant annet § 25 om tilgjengeliggjøring til helsehjelp og § 28 om tilgjengeliggjøring til undervisning og ekstern veiledning.

I praksis er taushetsplikten selve grunnmuren i tillitsforholdet mellom pasient og behandler: en sykepleier kan for eksempel ikke fortelle naboen at noen er innlagt, og en lege kan ikke slå opp journalen til en kjent person av nysgjerrighet, selv om vedkommende ikke er pasienten sin. Plikten hindrer likevel ikke at opplysninger deles når det trengs for selve helsehjelpen - etter § 25 kan opplysninger om en pasient gjøres tilgjengelige for annet samarbeidende personell nettopp når det er relevant og nødvendig for behandlingen. Identitetsvernet for dem som ringer nødnummeret, viker bare når det er nødvendig for å redde liv eller helse, for eksempel hvis ambulansepersonell må videreformidle hvem som ringte for å finne fram til vedkommende.

§ 21 er utgangspunktet for et helt system av regler i kapittel 5: § 22 forklarer når taushetsplikten faller bort fordi den som har krav på taushet samtykker, § 23 lister opp andre begrensninger, og § 24 regulerer adgangen til å dele opplysninger om en avdød person. § 28, § 29 a, § 29 e og § 29 f åpner for å dele opplysninger til blant annet undervisning, virksomhetens ledelse, forskning og observasjon av yrkesutøvelsen - alle disse unntakene bygger på og forutsetter hovedregelen i § 21. § 67, som gjelder straff, viser til denne paragrafen når brudd på taushetsplikten skal sanksjoneres.