§ 28. Deling til undervisning og ekstern veiledning
- Opplysninger kan i visse tilfeller deles til undervisning, ekstern veiledning og lignende formål uten samtykke.
- Blant mottakerne er tidligere behandlere, undervisere, eksterne veiledere og en klinisk etikkomité.
- Deling til en klinisk etikkomité krever at samtykke ikke er praktisk mulig, og at pasientens integritet er ivaretatt.
- Opplysningene skal være relevante og nødvendige, og navn eller fødselsnummer skal som hovedregel utelates.
§ 28. Tilgjengeliggjøring av opplysninger til undervisning, ekstern veiledning mv
- helsepersonell med undervisningsansvar som arbeider i virksomheten der pasientene har mottatt helsehjelp, når formålet er å finne opplysninger om pasienter som egner seg i undervisning for å sikre forsvarlig utdanning av helsepersonell eller helsefaglige studenter
- personell som bistår med elektronisk bearbeiding av opplysningene, eller som bistår med service og vedlikehold av utstyr, når slik bistand er nødvendig for å oppfylle lovbestemte krav til dokumentasjon
- virksomhetens pasientadministrasjon når det gjelder pasientens fødselsnummer eller annen unik identifikator og opplysninger om diagnose, eventuelle hjelpebehov, tjenestetilbud, innskrivnings- og utskrivningsdato og relevante administrative data
- samarbeidende personell når dette er nødvendig for å ivareta behovene til pasientens mindreårige barn eller mindreårige søsken, jf. § 10 a
- virksomhetens ledelse for å identifisere pasientgrunnlag eller kontaktinformasjon til pasienter for inklusjon i konkrete forsknings- eller kvalitetsforbedringsprosjekter
- en klinisk etikkomité når opplysningene er nødvendige for at komiteen skal kunne bistå helsepersonellet med råd eller drøftelse av etiske utfordringer i et konkret tilfelle, det ikke er praktisk mulig eller det er klart uhensiktsmessig å innhente samtykke fra pasienten, det er registrert i pasientjournalen hvorfor samtykke ikke er innhentet, og hensynet til pasientens integritet og velferd er ivaretatt.
Paragrafen lister opp flere ulike grupper som kan få tilgang til pasientopplysninger til andre formål enn selve behandlingen, uten at pasienten har samtykket. Blant gruppene som nevnes, er helsepersonell som selv tidligere har behandlet pasienten og som skal bruke opplysningene til egen læring, undervisere som arbeider i virksomheten der helsehjelpen ble gitt, og eksterne veiledere som trenger opplysningene for å gjennomføre vedtak fra tilsynsmyndigheten. Også en klinisk etikkomité kan få tilgang, men da under strenge tilleggsvilkår: det må ikke være praktisk mulig å innhente samtykke, grunnen til det skal noteres i journalen, og pasientens integritet og velferd skal være ivaretatt. Andre ledd stiller krav om at all deling etter paragrafen skal være relevant og nødvendig for formålet, at personidentifikasjon skal begrenses mest mulig, og at navn eller fødselsnummer som hovedregel skal utelates – for etikkomiteen er dette et absolutt krav.
I praksis brukes bestemmelsen blant annet når helsepersonell med undervisningsansvar bruker anonymiserte eller delvis anonymiserte pasientcase for å utdanne studenter eller nye kolleger, og når en klinisk etikkomité rådspørres i en vanskelig avgjørelse der det ikke er mulig å spørre pasienten selv.
§ 28 må leses i sammenheng med de øvrige unntakene fra taushetsplikten: § 25 gjelder deling til dem som yter helsehjelp, § 26 gjelder epikrise, § 27 gjelder deling uten behandlerrelasjon, mens § 28 dekker undervisning, veiledning og lignende formål. Henvisningen til eksterne veiledere knytter bestemmelsen til tilsynsreaksjonene i §§ 56 og 59 om faglig pålegg og begrensning av autorisasjon. Hvem som regnes som autorisert eller har lisens, følger av §§ 48 og 49. Pasienten kan etter § 29 motsette seg deling til flere av formålene i første ledd, mens § 29 a, § 29 c og § 29 d regulerer beslektede unntak for ledelse, arbeidsgiver og utlendingsmyndigheter.