§ 25. Deling av pasientopplysninger til helsehjelp
- Taushetsplikten er ikke til hinder for at pasientopplysninger deles med samarbeidende helsepersonell.
- Deling forutsetter at opplysningene er relevante og nødvendige for helsehjelpen.
- Virksomheten eller den som har dokumentert opplysningene, kan gjøre dem tilgjengelige, også ved direkte elektronisk tilgang.
- Den som mottar opplysningene, må selv vurdere om de er relevante og nødvendige.
§ 25. Tilgjengeliggjøring av opplysninger til helsehjelp
Paragrafen gjør et praktisk viktig unntak fra taushetsplikten i § 21: opplysninger om en pasient kan deles med helsepersonell og annet samarbeidende personell når det trengs for å gi pasienten forsvarlig behandling. Andre ledd sier hvem som har lov til å gjøre opplysningene tilgjengelige, nemlig virksomheten som har ansvaret for dem, eller det helsepersonellet som har ført dem inn i journalen etter journalplikten i § 39. Loven nevner uttrykkelig at deling blant annet kan skje ved direkte, elektronisk tilgang mellom ulike virksomheter. Tredje ledd legger ansvaret for å vurdere om opplysningene faktisk er relevante og nødvendige, på den som skal bruke dem – ikke bare på den som gir dem fra seg. Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift om deling og om adgangen til å motsette seg den.
I praksis er dette regelen som gjør det mulig for fastlegen, sykehuset og andre som er involvert i behandlingen av samme pasient, å se relevante deler av hverandres journaler uten at pasienten må samtykke hver gang. Typisk skjer dette ved henvisning til spesialist, ved innleggelse i sykehus eller når flere avdelinger samarbeider om samme pasient. Fordi ansvaret for vurderingen ligger hos den enkelte bruker av opplysningene, kan ikke helsepersonell lene seg på at informasjonen ble gjort tilgjengelig av noen andre; de må selv ta stilling til om de opplysningene de faktisk henter frem, er nødvendige for å hjelpe pasienten i det aktuelle tilfellet.
§ 25 er den sentrale regelen for informasjonsflyt mellom behandlere, og skiller seg fra § 24 som gjelder opplysninger om avdøde, og fra § 26 om oversendelse av epikrise ved avsluttet behandling. Den må også ses i sammenheng med § 27, som gjelder deling til helsepersonell uten direkte behandlingsrelasjon, og § 28, som gjelder undervisning og ekstern veiledning. Pasienten har etter § 29 en rett til å motsette seg at opplysninger gjøres tilgjengelige etter blant annet denne bestemmelsen, noe som viser at delingsadgangen i § 25 ikke er ubetinget.