§ 23. Andre unntak fra taushetsplikten

§ 23 lister opp fem situasjoner der taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger deles, selv uten samtykke. Det gjelder blant annet når mottakeren allerede kjenner opplysningene fra før, når ingen har en beskyttelsesverdig interesse i hemmelighold, eller når individualiserende kjennetegn - altså det som gjør at opplysningene kan knyttes til en bestemt person - er fjernet slik at personvernet uansett er ivaretatt. Bestemmelsen åpner også for at opplysninger deles videre dersom sterke private eller offentlige hensyn taler for det, eller når andre lov- eller forskriftsregler klart sier at taushetsplikten ikke skal gjelde i den aktuelle situasjonen.

I praksis brukes disse unntakene blant annet når helsepersonell snakker med kolleger som allerede kjenner saken, eller når statistikk og annen anonymisert informasjon skal deles uten at noen kan kjenne igjen enkeltpersoner - da er nettopp poenget at individualiserende kjennetegn er fjernet. Vurderingen av om «tungtveiende» interesser foreligger, er ofte den vanskeligste: helsepersonellet må veie hensynet til den enkeltes personvern opp mot for eksempel samfunnets behov for å avverge alvorlig fare. Fordi bestemmelsen gir rom for skjønn, er den ofte utgangspunktet når helsepersonell er usikre på om de kan dele opplysninger uten samtykke fra pasienten.

§ 23 utfyller § 22 om samtykke og gir flere selvstendige grunnlag for å dele opplysninger, uten at pasienten trenger å ha samtykket. Bestemmelsen må leses i sammenheng med § 21, som fastsetter selve hovedregelen om taushetsplikt, og med de mer spesifikke unntakene i § 24 om opplysninger etter en persons død og § 25 om tilgjengeliggjøring til helsehjelp - der § 23 er den generelle sikkerhetsventilen, gir de andre paragrafene mer presise regler for bestemte situasjoner.