§ 24. Opplysninger om avdøde pasienter

Helsepersonells taushetsplikt stanser ikke automatisk ved et dødsfall. Utgangspunktet er fortsatt at opplysninger om en persons helse og personlige forhold skal holdes hemmelige, jf. § 21. Paragraf 24 åpner likevel for at slike opplysninger kan gis videre etter dødsfallet, dersom det finnes gode nok grunner. Loven peker på tre momenter helsepersonellet skal veie mot hverandre: hva den avdøde antas å ha ønsket mens hun eller han levde, hvor følsomme opplysningene er, og hvilken interesse pårørende eller samfunnet har i å få vite dem. Andre ledd gir dessuten nærmeste pårørende en egen rett til å se journalen etter dødsfallet. Denne innsynsretten er sterkere enn den skjønnsmessige adgangen i første ledd, siden den gjelder som hovedregel og bare kan avslås dersom noe spesielt taler imot.

I praksis må helsepersonell foreta en konkret avveining hver gang noen ber om opplysninger om en avdød pasient. Har den avdøde tidligere gitt uttrykk for at bestemte opplysninger skulle holdes hemmelige, for eksempel overfor enkelte familiemedlemmer, veier det tungt mot å dele dem videre. Gjelder saken derimot informasjon som kan ha betydning for de pårørendes egen helse, som en arvelig sykdom, eller opplysninger de trenger for å forstå hva som skjedde, kan det tale for at opplysningene gis. Journalinnsyn etter andre ledd brukes ofte når pårørende ønsker en forklaring på hendelsesforløpet rundt et dødsfall, for eksempel etter en brå eller uventet hendelse.

Bestemmelsen må leses sammen med de øvrige reglene om taushetsplikt og tilgang til opplysninger. Mens § 22 lar taushetsplikten falle bort ved samtykke og § 23 lister opp mer generelle unntak, regulerer §§ 25 til 28 tilgang til opplysninger mens pasienten fortsatt lever, blant annet til helsehjelp, i helsefaglige arbeidsfellesskap og til undervisning. § 24 er det unntaket som gjelder spesifikt etter et dødsfall, og bygger på det samme grunnprinsippet som resten av kapittelet: opplysninger skal bare deles når det finnes en god grunn. Reglene henger også sammen med at etterlatte mindreårige barn og søsken kan ha egne behov for informasjon og oppfølging fra helsepersonell.