§ 4-2. Hva et forslag til frivillig gjeldsordning kan og må inneholde

Paragrafen sier hva et forslag til frivillig gjeldsordning kan gå ut på, og hva det må inneholde. Skyldneren kan foreslå utsatt betaling, at kreditorene (de som har penger til gode) gir slipp på renter og kostnader, eller at hele eller deler av gjelden strykes. Flere av løsningene kan kombineres. Perioden er normalt fem år, regnet fra dagen gjeldsforhandlingene ble åpnet.

I praksis må forslaget ha et fast beløp som betales til kreditorene ved hver betalingstermin (betalingsfrist), og beløpet skal ligge fast gjennom hele perioden. Det kan endres etter reglene i kapittel 6. Hovedregelen om fast beløp kan også fravikes hvis betalingsevnen ventes å endre seg mer enn vanlig, eller hvis det av andre grunner er særlig hensiktsmessig. Forslaget skal være lett å kontrollere for kreditorene, slik at de ser om vilkårene overholdes.

To krav til gjelder alltid. Forslaget må si hva som skal gjelde for medforpliktede, altså andre som svarer for den samme gjelden. Og det må bygge på en realistisk vurdering av hva skyldneren faktisk kan betale. Eksempel: Skyldneren ser at inntekten trolig vil stige mye de nærmeste årene. Da kan forslaget gå bort fra hovedregelen om fast beløp, fordi betalingsevnen ventes å endre seg mer enn vanlig.

Paragrafen henger tett sammen med nabobestemmelsene. Hvor mye det er å betale med, avhenger av hva skyldneren får beholde av inntekten etter § 4-3. Pengene fordeles deretter mellom kreditorene etter § 4-8. Paragrafen brukes også videre i loven: § 5-2 om innholdet i en tvungen gjeldsordning viser hit, og det samme gjør § 2-2 om namsfogdens veiledningsplikt.