§ 4-3. Hva skyldneren kan beholde av inntekten sin

Paragrafen gir skyldneren rett til å beholde så mye av inntekten at det dekker rimelig underhold. Det gjelder underholdet til skyldneren selv, til dem skyldneren har en lovfestet plikt til å forsørge, og til en samboer i et forhold som ligner ekteskap. Har skyldneren samvær med barn som bor et annet sted, skal rimelige utgifter til samværet tas med i regnestykket.

Paragrafen fastsetter ingen tall selv. Etter andre ledd kan Kongen gi forskrift med satser, det vil si faste beløp, som viser hva rimelig underhold koster. Slike satser kan brukes som utgangspunkt når det skal avgjøres hvor mye skyldneren kan beholde. Loven gjør dette til en adgang og ikke en plikt. Eksempel: Skyldneren forsørger et barn, og utgifter til barnets underhold regnes da med. Har skyldneren i tillegg samvær med et barn som bor et annet sted, kan rimelige samværsutgifter også regnes med.

Paragrafen er den første i en gruppe på tre som sier hva skyldneren får holde utenfor kreditorenes rekkevidde. Inntekten omtales her, boligen i § 4-4, og personlige eiendeler og transportmidler i § 4-5. Det som blir igjen av inntekten, kan brukes til å betale kreditorene, og fordelingen av pengene følger § 4-8. Den paragrafen viser selv til §§ 4-3 til 4-5 når den avgrenser hvilke krav som holdes utenfor ordningen. Forslaget som skrives etter § 4-1, må ta hensyn til dette, og § 4-2 krever at det bygger på en realistisk betalingsevne.

Paragrafen brukes også utenfor kapittel 4. Både § 3-4, som gjelder betalingsutsettelse i en gjeldsforhandlingsperiode, og § 4-8 viser hit.