§ 4-4. Etablering og erverv utenfor EØS krever tillatelse

Paragrafen gjelder norske finansforetak som vil etablere seg i land utenfor EØS. Mens foretak som går til et annet EØS-land bare melder fra etter §§ 4-1 til 4-3, kreves det her tillatelse. Det gjelder tre situasjoner: datterforetak, filial og kjøp av en eierandel på ti prosent eller mer.

For datterforetak kreves tillatelse etter § 17-1. Der heter det at et finanskonsern bare kan etableres etter tillatelse fra departementet, og at det samme gjelder når konsernet utvides. Saksbehandlingen følger reglene i § 17-5 om søknad og tillatelse, som blant annet krever opplysninger om hvilke foretak som skal inngå i konsernet og en organisasjonsplan, og reglene i kapittel 3. Tre av kapittel 3-reglene gjelder ikke: avslagsgrunnene i § 3-2 annet ledd, eierkravene i § 3-3 og startkapitalkravene i § 3-4.

For forholdet mellom datterforetaket og foretakene i konsernet gjelder §§ 17-7 til 17-9 og kapittel 18 tilsvarende. Bestemmelsene i § 17-7 sier hvilke typer foretak et finanskonsern kan omfatte. Etter § 17-9 kan endringer i organiseringen av konsernet bare skje med samtykke fra departementet, og andre viktige endringer må meldes til Finanstilsynet.

Andre ledd gjelder filial. Et finansforetak kan ikke opprette filial i en stat utenfor EØS uten tillatelse fra departementet. Reglene i kapittel 3 gjelder tilsvarende, men ikke § 3-3 om eierforhold og § 3-4 om startkapital.

Tredje ledd gjelder eierandeler. Å kjøpe ti prosent eller mer i et finansforetak utenfor EØS krever tillatelse. Andelen beregnes etter § 6-1 fjerde og femte ledd og § 6-5, slik at også andeler som nærstående eier telles med. Ved kjøp og salg gjelder § 17-9 annet og tredje ledd tilsvarende. Det betyr melding om avhendelse og at Finanstilsynet kan gi pålegg om at en endring ikke gjennomføres eller omgjøres.

Eksempel: Et norsk finansforetak vil kjøpe en tredjedel av et finansforetak i et land utenfor EØS. Foretaket må ha tillatelse fra departementet før kjøpet, mens det samme kjøpet i et annet EØS-land bare ville krevd melding etter § 4-1. Paragrafen står sammen med § 4-5, der departementet kan gi nærmere regler om norske foretaks virksomhet i utlandet i forskrift.