§ 4-1. Melding når norske finansforetak kjøper eierandel eller etablerer datterforetak i EØS

Paragrafen gjelder norske finansforetak som kjøper seg inn i, eller starter, foretak i andre EØS-land. Et norsk foretak må melde fra til Finanstilsynet når det får en eierandel på ti prosent eller mer av kapitalen eller stemmene i et finansforetak i en annen EØS-stat. Meldeplikten kommer på nytt når andelen øker til 20, 30 eller 50 prosent, eller når andelen gir bestemmende innflytelse.

Andelen beregnes etter reglene i § 6-1 fjerde og femte ledd og § 6-5. Da regnes også med andeler som foretaket etter avtale har rett til å kjøpe eller stemme for, og andeler som nærstående eier. Til nærstående hører blant annet selskaper i samme konsern og personer eieren har forpliktende samarbeid med om aksjeeierrettighetene. Bestemmende innflytelse forstås etter allmennaksjeloven § 1-3, der et selskap alltid har slik innflytelse hvis det har flertallet av stemmene eller kan velge eller avsette et flertall av styret i det andre selskapet.

Andre ledd gjelder etablering av et finansforetak som datterforetak i en annen EØS-stat. Også det skal meldes til Finanstilsynet. I begge tilfeller sier loven at konsesjonskravet i § 17-1 første ledd ikke gjelder. Ellers krever § 17-1 tillatelse fra departementet for å etablere eller utvide et finanskonsern. For EØS-tilfellene er det altså nok med melding.

Meldingen skal være en kopi av det foretaket sender til myndigheten i hjemstaten til det utenlandske foretaket eller datterforetaket. Foretaket slipper dermed å lage to ulike dokumenter, og Finanstilsynet ser det samme som den utenlandske tilsynsmyndigheten.

Ved salg gjelder § 17-9 annet og tredje ledd tilsvarende. Det innebærer at det skal meldes fra om avhendelse av et utenlandsk datterforetak eller av en eierandel på mer enn ti prosent i et utenlandsk finansforetak. Finanstilsynet kan gi pålegg om at endringen ikke gjennomføres eller omgjøres hvis tilsynsmessige hensyn tilsier det.

Paragrafen er den første i kapittel 4 om norske foretaks virksomhet i utlandet. Filialer i EØS er regulert i § 4-2, og grensekryssende tjenester i § 4-3. For stater utenfor EØS kreves det tillatelse etter § 4-4, ikke bare melding. Etter § 4-5 kan departementet gi nærmere regler i forskrift. Eksempel: Et norsk finansforetak kjøper tolv prosent av kapitalen i et finansforetak i en annen EØS-stat. Foretaket melder fra til Finanstilsynet og legger ved en kopi av det som sendes til myndigheten i den andre staten.