§ 3-3. Krav til vilkår og markedsføring av finansavtaler

Paragrafen stiller krav til hvordan en tjenesteyter (den som tilbyr finansielle tjenester som næring) gjør vilkårene sine kjent. De alminnelige vilkårene, altså standardvilkårene som gjelder for alle kunder, skal være lette å finne både på nettsidene og i salgslokalet. En forbruker (privatperson) kan be om å få dem på papir. Språket skal være klart og lett å lese på norsk, og vilkårene skal ha en ensartet oppbygging. Priser skal oppgis i norske kroner.

Andre ledd gjelder markedsføring av finansavtaler, som må følge markedsføringsloven. Markedsføringsloven forbyr urimelig handelspraksis. Praksis er urimelig når den er i strid med god skikk i forhold til forbrukere, og sannsynlig vil få forbrukerne til å velge annerledes enn de ellers ville. Rettes markedsføringen mot en bestemt gruppe, for eksempel særlig sårbare forbrukere, vurderes den ut fra den gruppens perspektiv. Villedende eller aggressiv praksis er alltid urimelig. Tredje ledd åpner for at det kan gis forskrift med mer konkrete krav til vilkårene og til markedsføring av finansavtaler.

Nabobestemmelsene utfyller: § 3-2 tillater elektroniske meldinger når det skjer på en betryggende måte, § 3-4 gjelder opplysninger til kunder med verge, og § 3-9 krever som hovedregel at avtalen inngås i et skriftlig dokument. Bevisreglene i § 3-5, § 3-6 og § 3-7 avgjør hvem som må bevise hva hvis det blir strid. § 3-8 tillater under visse vilkår at tjenesteyteren sperrer eller avvikler en avtale.

Eksempel: en forbruker vurderer to tilbydere og vil lese vilkårene før hun bestemmer seg. Vilkårene må da ligge på tjenesteyterens nettside, og hun kan be om en papirutgave. Møter hun markedsføring som lover mer enn tjenesten holder, er det markedsføringsloven som avgjør om praksisen er lovlig. § 7-1 har overskriften Straff og viser til denne paragrafen.