§ 3-9. Skriftlig avtale, signatur og når en avtale binder kunden
- Avtaler om finansielle tjenester skal som hovedregel være skriftlige, og forbrukere skal signere.
- Er kravene ikke fulgt, binder avtalen bare kunden hvis kunden ikke påberoper seg det eller tjenesteyteren godtgjør samtykke.
- Kunden kan senere kreve vilkårene, og forbrukere kan kreve dem på papir.
§ 3-9. Avtaleinngåelsen
- at avtalens innhold på dette tidspunktet i sin helhet er tilgjengelig for kunden i et skriftlig dokument
- at det benyttes en betryggende autentiseringsmetode for å bekrefte inngåelse av en avtale med kunden og med det angitte innholdet
- at avtalen blir signert hvis kunden er forbruker.
- hvis kunden ikke ønsker å påberope seg manglende avtalebinding, eller
- hvis tjenesteyteren, under hensyn til avtalens karakter og vilkårenes betydning for kunden, godtgjør at kunden likevel har gitt samtykke til å bli bundet av avtalevilkårene.
Bokstav b gjelder ikke for kausjonsavtaler som ikke inneholder opplysninger om kausjonsansvaret etter § 3-36 annet ledd. Er kunden forbruker, gjelder bokstav b heller ikke for innledende avtale om kreditt eller kausjon som ikke er signert etter annet ledd bokstav c.
Hovedregelen er at en avtale om en finansiell tjeneste skal inngås skriftlig. Andre ledd stiller tre krav til tjenesteyteren når avtalen inngås. Kunden må ha hele avtaleteksten tilgjengelig i et dokument. Tjenesteyteren må bruke en trygg metode for å kontrollere identiteten og bekrefte hva som er avtalt. Forbrukere skal i tillegg signere avtalen.
Følgen av å hoppe over kravene er at avtalen ikke binder kunden. Det er to unntak. Kunden kan velge å ikke påberope seg at avtalen ikke binder. Tjenesteyteren kan også få avtalen til å gjelde ved å godtgjøre, altså gjøre sannsynlig med bevis, at kunden likevel samtykket til vilkårene. Da ser man på avtalens karakter og hvor viktige vilkårene er for kunden. Unntakene har egne unntak. Samtykkeunntaket gjelder ikke for kausjonsavtaler der kausjonisten mangler opplysningene § 3-36 annet ledd krever, blant annet om høyeste beløp. Overfor forbrukere gjelder heller ikke samtykkeunntaket for en innledende avtale om kreditt eller kausjon som ikke er signert.
Fjerde ledd gir kunden en rett også etter at avtalen er inngått. På forespørsel skal tjenesteyteren straks gi tilgang til et skriftlig dokument med vilkårene. Forbrukere kan kreve at dokumentet leveres på papir.
Paragrafen er første trinn i en kjede. Før avtalen inngås skal kunden ha fått vilkår og opplysninger, og § 3-22 gir kunden rett til å be om dem så lenge avtaleforholdet består. Etter § 3-12 blir opplysningene som kunden skulle ha etter § 3-22 første ledd en del av avtalen, og tjenesteyteren skal sørge for at vilkårene tas inn i den skriftlige avtalen. Endres avtalen senere, får kravene i §§ 3-9 til 3-12 tilsvarende virkning for de nye vilkårene, så langt det passer, ifølge § 3-13. Etter § 3-10 slipper enkeltstående tjenester som dekkes av en innledende avtale å gå gjennom kravene på nytt, når den innledende avtalen fulgte dem. § 3-11 slår fast at hver forbruker regnes som én kunde når flere forbrukere er med i samme avtale. Bevisreglene i § 3-6 gjelder når en kunde bestrider en elektronisk inngått avtale.
Eksempel: En forbruker får tilsendt avtalen, men signerer den aldri. Da er avtalen ikke bindende, med mindre forbrukeren selv ikke vil påberope seg det, eller tjenesteyteren godtgjør at forbrukeren likevel samtykket. For en innledende avtale om kreditt gjelder ikke samtykkeunntaket overfor forbrukere når den mangler signatur.