§ 6. Forbud mot urimelig handelspraksis

Paragrafen er lovens sentrale forbud mot uheldig salgs- og markedsføringspraksis overfor forbrukere. Den fungerer som en generell regel: en praksis er urimelig når to vilkår er oppfylt samtidig. Den må stride mot god forretningsskikk overfor forbrukere, og den må kunne påvirke forbrukernes økonomiske valg så mye at de tar beslutninger de ellers ikke ville tatt.

Tredje ledd tar hensyn til at ikke alle forbrukere er like sårbare. Rettes praksisen mot en bestemt gruppe, vurderes den ut fra den gruppens ståsted. Det samme gjelder når en klart avgrenset gruppe er ekstra utsatt, for eksempel på grunn av alder, svakhet eller godtroenhet, og den næringsdrivende burde ha skjønt det. Vanlige overdrivelser som ingen tar bokstavelig, rammes ikke av dette.

Fjerde ledd er en snarvei: praksis som rammes av forbudet mot villedende handlinger (§ 7), villedende utelatelser (§ 8) eller aggressiv praksis (§ 9), er alltid urimelig. Da trengs ingen egen vurdering av forretningsskikk. § 7 gjelder blant annet uriktige opplysninger om ytelsens egenskaper og pris. § 8 gjelder å utelate eller skjule vesentlige opplysninger. § 9 gjelder trakassering, tvang og utilbørlig påvirkning.

Femte ledd lar departementet gi forskrift om praksis som alltid regnes som urimelig. Nabobestemmelsene utfyller bildet. § 10 gjelder prismerking og informasjon om priser, og § 10a informasjon om klageorgan. Også § 20, som gjelder urimelig handelspraksis overfor barn, viser tilbake til denne paragrafen. Paragrafen er nevnt i § 42 om overtredelsesgebyr og § 48 om straff.

Eksempel: En næringsdrivende gir uriktige opplysninger om ytelsens egenskaper til forbrukere, og opplysningene er egnet til å påvirke valget deres. Slik villedende praksis er alltid urimelig etter fjerde ledd, selv om ingen har vurdert forretningsskikken særskilt.