§ 3-6. Hvem må bevise at en elektronisk signert avtale er gyldig
- Når kunden bestrider en elektronisk signert avtale, har tjenesteyteren bevisbyrden.
- Bruk av signaturdata alene er ikke nok til å bevise samtykke eller svik.
- For forbrukere kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt.
§ 3-6. Bevisbyrde og beviskrav for elektronisk avtaleinngåelse
Paragrafen flytter bevisbyrden (risikoen for å måtte bevise noe) over på tjenesteyteren når en kunde bestrider en avtale som er inngått med elektronisk signatur. Nekter den som eier signaturen for å ha samtykket, eller hevder at avtalen ikke ble gyldig inngått, må tjenesteyteren bevise at avtaleinngåelsen ble autentisert (identiteten kontrollert), validert (signaturen kontrollert som gyldig) og registrert riktig, og at teknisk svikt eller andre feil ikke spilte inn.
Andre ledd deler ansvaret når en kvalifisert valideringstjeneste er brukt. Da er det den kvalifiserte tilbyderen av tillitstjenesten som innenfor sitt eget ansvarsområde må bevise at signaturen er korrekt validert etter EU-forordningen om elektronisk identifikasjon, og at ingen teknisk svikt har påvirket den.
Tredje ledd hindrer at signaturbruken alene avgjør saken. At signaturdataene faktisk er brukt, er ikke i seg selv nok til å bevise at rettighetshaveren samtykket, eller at rettighetshaveren har opptrådt svikaktig, forsettlig eller grovt uaktsomt. Vil tjenesteyteren, eventuelt den kvalifiserte tilbyderen, hevde slik opptreden, må vedkommende legge frem dokumentasjon. Fjerde ledd gir forbrukere et ekstra vern: for å bevise at en forbruker har samtykket, eller svikaktig eller forsettlig har brutt pliktene i § 3-19, må det nås kvalifisert sannsynlighetsovervekt (et strengere krav enn vanlig overvekt).
Paragrafen er en spesialregel til den alminnelige bevisbyrderegelen i § 3-5, som legger bevisbyrden på den parten som har best mulighet til og oppfordring til å sikre bevis. Den har en søsterregel i § 3-7 for betalingstransaksjoner, der betalingstjenesteyteren må bevise at transaksjonen ble autentisert, korrekt registrert og bokført og ikke berørt av teknisk svikt. Begrepene rettighetshaver og tilbyder er definert i § 3-16, og pliktene rettighetshaveren kan ha brutt står i § 3-19. § 3-21 gir adgang til å lempe rettighetshaverens egenandelsansvar. Blant naboene regulerer § 3-9 at avtaler som hovedregel inngås skriftlig, og § 3-2 gjelder elektroniske meldinger.
Eksempel: en kunde hevder at en lånesøknad aldri ble signert av henne. Tjenesteyteren kan ikke nøye seg med å vise at signaturen ble brukt. Tjenesteyteren må dokumentere hele kjeden fra identifisering til registrering, og bruken av signaturen alene beviser ikke at kunden samtykket.