Bevis i straffesaken: hva politiet og retten kan bruke

Hva som regnes som bevis

Et bevis er alt som kan si noe om hva som faktisk skjedde. Den vanligste typen er forklaringer: fra den siktede, fra den som er fornærmet og fra vitner som har sett eller hørt noe. Dernest kommer dokumenter og opptak, som bankutskrifter, e-post, tekstmeldinger, bilder og video fra overvåkingskameraer. Tredje gruppe er teknisk bevis: fingeravtrykk, DNA, mobilens posisjonsdata og skader dokumentert av lege. Sakkyndige kan hjelpe retten med spørsmål den ikke selv har fagkunnskap til å vurdere, for eksempel et rettsmedisinsk funn.

Ingen av disse bevistypene teller mer enn de andre av seg selv. En vitneforklaring kan veie tyngre enn en uskarp video, og et DNA-treff kan bety lite hvis det ikke er klart hvordan prøven havnet der. Det er helheten som avgjør.

Slik skaffer politiet bevis

Politiet etterforsker for å finne ut om det er skjellig grunn til å tro at noen har begått en straffbar handling, og skaffer bevis til retten. Det skjer på flere måter, og noen krever mer enn andre.

Avhør av mistenkte og vitner er det vanligste. Før avhøret skal mistenkte få vite hva saken gjelder og at vedkommende ikke har plikt til å forklare seg (straffeprosessloven § 232). Politiet kan også ransake. Er noen med skjellig grunn mistenkt for en handling som kan gi frihetsstraff, kan boligen hans ransakes for å finne bevis (§ 192). Ved ransaking av et datasystem kan politiet pålegge enhver med befatning med systemet å gi nødvendige opplysninger for å få tilgang, og i noen tilfeller åpne det med biometri.

Ting som antas å ha betydning som bevis, kan beslaglegges inntil dommen er rettskraftig (§ 203). Retten kan i tillegg pålegge den som besitter bevis, å utlevere det, så lenge vedkommende har vitneplikt i saken (§ 210). Er det fare ved opphold, kan påtalemyndigheten gi en ordre i stedet, og den skal så snart som mulig forelegges retten.

De mest inngripende metodene krever rettens tillatelse og gjelder bare alvorlige lovbrudd. Kommunikasjonsavlytting kan for eksempel bare tillates når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling med strafferamme på fengsel i ti år eller mer, eller for en utvalgt liste av lovbrudd (§ 216 a). Slike metoder brukes derfor sjelden i hverdagens straffesaker.

Slik fungerer bevisføringen i retten

Retten bygger dommen på det som kommer frem i hovedforhandlingen. Ved avgjørelsen av hva som anses bevist tas bare i betraktning de bevis som er ført under hovedforhandlingen (§ 305). Det som står i politiets rapporter, er altså ikke automatisk et bevis for retten.

Vitner skal i hovedregelen avhøres muntlig i retten, og tidligere forklaringer kan bare leses opp i bestemte situasjoner, for eksempel når vitnet forklarer seg annerledes enn tidligere eller sier at det ikke husker (§ 296). Bevisførselen starter med aktor og fortsetter med forsvarer, med mindre partene blir enige om en annen rekkefølge. Får en part et bevis han ikke har fått varsel om, har han krav på utsettelse så langt det er nødvendig for å imøtegå det (§ 293).

Retten kan avskjære bevis som mangler beviskraft eller gjelder forhold uten betydning for dommen, og bevis som ikke er nødvendige for et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag (§ 292). Samtidig skal retten på embets vegne våke over at saken blir fullstendig opplyst (§ 294). Retten kan altså selv beslutte å innhente nye bevis.

Beviskravet: skyld utover rimelig tvil

Straffeprosessloven har ikke en bestemmelse som sier hvordan retten skal veie bevisene eller hvor sterkt beviset må være. Utgangspunktet er at retten vurderer bevisene samlet og fritt, og den er ikke bundet av regler om at et bestemt antall bevis kreves eller at en bestemt type bevis alltid veier tyngst.

Beviskravet i straffesaker er at skyld må være bevist utover rimelig tvil. Det kommer av norsk rettspraksis og av uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 6 nr. 2: den som er siktet, skal antas uskyldig til skyld er bevist etter loven. Konvensjonen gjelder som norsk lov og går foran annen lovgivning ved motstrid, jf. menneskerettsloven §§ 2 og 3. Rimelig tvil betyr ikke at all tvil fører til frifinnelse. Det betyr at retten må være overbevist om skyld, og at forklaringer som peker i en annen retning, ikke kan avfeies uten videre.

Bevis som er skaffet på en ulovlig måte

Hva skjer hvis politiet eller andre har skaffet beviset på en måte som ikke var tillatt? Straffeprosessloven har ikke noen generell regel som forbyr slike bevis. Spørsmålet har blitt avgjort gjennom rettspraksis. Utgangspunktet er at beviset kan føres, men retten kan i enkelte tilfeller nekte det ført når det er skaffet ved et alvorlig rettsbrudd, og dette vurderes konkret. Loven sier ikke hvor grensen går, og du bør ikke regne med at et «ulovlig bevis» automatisk er ubrukelig. Det motsatte gjelder også: at et bevis kan føres, betyr ikke at det får stor vekt, for retten kan legge mindre vekt på et bevis hvis det er usikkert hvordan det ble skaffet eller om det er pålitelig.

Har du blitt utsatt for en ransaking du mener var ulovlig, er det forsvareren som kan påpeke det for retten. Du kan også få beslaget prøvd av retten (§ 208).

Dine rettigheter som siktet

Du har rett til å la deg bistå av en forsvarer på ethvert trinn av saken (§ 94). Mistenkte og forsvareren har på begjæring rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, så langt det kan skje uten skade for etterforskningen eller tredjemann (§ 242). Hvordan du forbereder deg før avhøret, står i Anmeldt for noe du ikke har gjort – forberedelsene før avhøret, og om å lese og rette din egen forklaring i Kan jeg lese, rette og supplere min egen forklaring fra avhøret?.

Nære familiemedlemmer, som ektefelle, slektninger i rett opp- og nedstigende linje og søsken, er fritatt for vitneplikt (§ 122). Retten kan ikke ta imot forklaring fra for eksempel leger, forsvarere og prester om det som er betrodd dem i stillingen uten samtykke fra den som har krav på hemmelighold (§ 119).

Kort oppsummert

• Bevis i straffesaken kan være vitner, dokumenter, opptak, meldinger, sakkyndige og tekniske spor, og retten vurderer dem samlet og fritt.
• Politiet skaffer bevis ved avhør, ransaking, beslag og pålegg om utlevering, og de mest inngripende metodene krever rettens tillatelse.
• Retten kan bare bygge på bevis som er ført under hovedforhandlingen, og kan nekte bevis som mangler beviskraft eller er unødvendige.
• Skyld må være bevist utover rimelig tvil, med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 som bakgrunn.
• Ulovlig innhentede bevis er ikke regulert i loven, og om de kan føres, avgjøres i rettspraksis etter en konkret vurdering.