§ 210. Pålegg om å utlevere ting som kan være bevis

Denne paragrafen lar retten pålegge en person å utlevere ting som kan være bevis i en straffesak. Pålegget kan bare gis til den som har plikt til å vitne i saken. Det er et alternativ til beslag: i stedet for at politiet henter tingen, må den som har den, levere den selv. Lovteksten lar tvangsregelen for vitner gjelde tilsvarende. Den lar retten holde et vitne i fengsel til plikten er oppfylt, men aldri mer enn tre måneder til sammen i samme sak eller i en annen sak om samme forhold.

Haster det, og etterforskningen kan lide av å vente på retten, kan påtalemyndigheten gi ordren selv. Beslutningen må da så snart som mulig legges fram for retten til godkjenning. Slike beslutninger skal så vidt mulig være skriftlige, og de skal si hva saken gjelder, hva pålegget skal oppnå og hva det omfatter. En muntlig beslutning må skrives ned snarest mulig. Kravene er de samme som for beslutninger om ransaking (§ 197 tredje ledd).

Tredje ledd gir påtalemyndigheten en egen myndighet. Den kan pålegge visse vitner å levere dokumenter eller andre ting som kan tjene som bevis. Det gjelder vitner som har plikt til å forklare seg for politiet etter § 230 annet ledd. Det er personer med taushetsplikt etter finans- og verdipapirregler, som likevel må forklare seg til politiet. Er allmenne hensyn tungtveiende, kan pålegget gis selv om det ikke er åpnet etterforskning i en straffesak.

Paragrafen står blant beslagsreglene. Beslaglagte ting skal opptegnes nøyaktig og merkes slik at de ikke forveksles. Den som rammes av beslaget, kan kreve at retten prøver det. Beslag kan unnlates mot løfte eller sikkerhet for at tingen vil bli lagt fram eller utlevert. Hvis mistenkte ikke skal få vite om utleveringspålegget med en gang, kan varselet utsettes etter § 210a. Pålegg om å levere ting man først får i fremtiden, har en egen regel i § 210b, og utsatt varsel for slike pålegg står i § 210c.

Eksempel: Et vitne har i sin besittelse et dokument som kan være bevis. Retten kan pålegge vitnet å levere det. Haster det, kan påtalemyndigheten gi pålegget selv og deretter legge det fram for retten. Nekter vitnet, kan tvangsregelen for vitner tas i bruk.