§ 216a. Kommunikasjonsavlytting: når politiet kan lytte til samtaler

Straffeprosessloven·LOV-1981-05-22-25

Kort oppsummert

Politiet trenger rettens tillatelse for å avlytte samtaler og annen kommunikasjon.
Det kreves skjellig mistanke om en alvorlig forbrytelse, normalt med strafferamme på ti år eller mer.
Avlytting kan besluttes selv om den mistenkte er utilregnelig og ikke kan straffes.
Teleselskaper kan pålegges å hjelpe til, og Norge kan bistå andre stater etter avtale.

Lovteksten ordrett

§ 216a

Retten kan ved kjennelse gi politiet tillatelse til å foreta kommunikasjonsavlytting når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling

som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller
som rammes av straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 127 jf. 123, § 128 første punktum, §§ 129, 130, 136, 136 a, 136 b, 145, 146, 231, 254, 257, 311, 332 jf. 231, 335 jf. 231, 337 jf. 231, eller 340 jf. 231, eller av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5 eller av lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her § 108 femte ledd.

Kommunikasjonsavlytting kan besluttes selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven § 20. Det gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld.

Kommunikasjonsavlytting kan bestå i å avlytte samtaler eller annen kommunikasjon til og fra bestemte telefoner, datamaskiner eller andre anlegg for elektronisk kommunikasjon som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke. Som kommunikasjonsavlytting regnes også identifisering av kommunikasjonsanlegg ved hjelp av teknisk utstyr, jf. § 216 b annet ledd bokstav c, som skjer ved å avlytte samtaler eller annen kommunikasjon.

Tillatelsen kan gis uten hensyn til hvem som eier eller tilbyr det nett eller den tjeneste som brukes ved samtalen eller kommunikasjonen. Politiet kan pålegge eier eller tilbyder av nett eller tjeneste å yte den bistand som er nødvendig ved gjennomføringen av avlyttingen. Dersom kommunikasjonsavlytting er besluttet som ledd i rettslig bistand til fremmed stat etter lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere m.v. § 24, kan politiet pålegge eier eller tilbyder av nett eller tjeneste å bistå slik at kontrollen kan skje ved umiddelbar overføring til den fremmede staten. Tredje punktum gjelder likevel bare i den utstrekning slik bistand er nødvendig for å oppfylle forpliktelser i henhold til overenskomst med fremmed stat som Norge er part i.

Påtalemyndigheten kan i den utstrekning det er nødvendig for å oppfylle forpliktelser i henhold til overenskomst som Norge er part i, treffe beslutning om at det skal gis teknisk bistand til gjennomføring av beslutning fra kompetent rettslig myndighet i fremmed stat om kommunikasjonsavlytting, som skal foretas som ledd i etterforskning av en straffesak i denne stat. Dette gjelder bare dersom kontrollen retter seg mot personer som ikke oppholder seg i Norge og kontrollen kan skje ved umiddelbar overføring. Tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende. Utfyllende vilkår for å etterkomme anmodning fra fremmed stat om teknisk bistand til kommunikasjonskontroll etter denne bestemmelse og krav til beslutningens innhold fastslås av Kongen.

Kongen kan gi nærmere regler om varslingsplikt ved kommunikasjonskontroll som ikke krever rettslig eller teknisk bistand i en fremmed stat og som er i samsvar med overenskomst med vedkommende stat. Kongen kan også gi nærmere regler om behandling av varsel fra fremmed stat om slik kommunikasjonskontroll i Norge.

Kilde: Lovdata — Straffeprosessloven § 216a

Hva betyr dette?

Paragrafen lar politiet lytte til samtaler og annen elektronisk kommunikasjon under en etterforskning. Retten må gi tillatelse i en kjennelse (en beslutning fra domstolen). Bare når det haster, kan påtalemyndigheten selv gi en ordre, og da må retten godkjenne den senest innen 24 timer etter at kontrollen startet (§ 216d). Den som skal avlyttes, må være skjellig mistenkt, altså mer enn vagt mistenkt.

Saken må gjelde en alvorlig forbrytelse. Hovedregelen er at handlingen kan straffes med fengsel i ti år eller mer. I tillegg peker paragrafen ut en rekke bestemte straffebud i straffeloven, blant annet etterretning mot statshemmeligheter og avsløring av dem, samt to bestemmelser i andre lover. Etter straffeloven § 20 kan barn under 15 år og utilregnelige personer ikke straffes. Likevel kan avlytting besluttes mot en slik person, siden det ikke kreves at en straff faktisk kan ilegges.

Selve avlyttingen kan gjelde telefoner, datamaskiner og andre kommunikasjonsanlegg som den mistenkte har eller antas å ville bruke. Å finne ut hvilke anlegg en person bruker, ved hjelp av teknisk utstyr, regnes også som avlytting når det skjer ved å lytte på kommunikasjonen. Teleselskaper og andre som leverer nett eller tjenester, kan pålegges å hjelpe til med gjennomføringen, uavhengig av hvem som eier nettet.

Paragrafen har også regler om samarbeid med andre stater. Norge kan hjelpe en fremmed stat med avlytting, men bare i den grad en overenskomst (avtale mellom stater) krever det. Kongen kan gi utfyllende regler om vilkår, varsling og behandling av varsler fra utlandet.

Sammenheng med andre paragrafer: § 216b gir en lavere terskel for annen kontroll av kommunikasjonsanlegg, der en strafferamme fra fem år er nok. § 216c krever at avlyttingen må ha vesentlig betydning for oppklaringen. § 216e sier at saken føres for tingretten, og § 216d gir hastereglene. Flere senere paragrafer, blant annet § 216g, § 216i og § 216l, viser tilbake hit.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i straffeprosessloven →