§ 208. Rett til å få beslag prøvd av retten

Paragrafen gir den som får tingene sine tatt i beslag en rett til å få saken prøvd av en domstol. Retten kan brukes med en gang etter beslaget, men også senere i forløpet. Loven setter ingen frist her. Alle som rammes av beslaget kan bruke den, ikke bare eieren. Påtalemyndigheten har en aktiv plikt: den skal sørge for at de rammede får vite at de har denne muligheten.

Regelen gjelder også når noen har levert fra seg en ting frivillig og så ombestemmer seg. Krever vedkommende tingen tilbake, kan han få spørsmålet prøvd av retten på samme måte som den som ble tvunget. Domstolen svarer med en kjennelse (rettens avgjørelsesform for spørsmål som ikke avgjøres ved dom). Beslaget blir altså ikke stående bare fordi politiet har bestemt det.

Bestemmelsen må ses sammen med reglene om hvem som kan ta beslag. Etter § 205 er det påtalemyndigheten som beslutter beslag av ting som besitteren ikke gir fra seg frivillig. Etter § 206 kan politiet i hastetilfeller ta beslag før noen slik beslutning foreligger. Uansett hvem som tok beslutningen, kan den rammede bringe saken inn for retten etter § 208. § 207 krever at beslaglagte ting føres opp og merkes, noe som gjør det lettere å vite hva striden gjelder. Etter § 209 kan beslag unnlates dersom det gis løfte eller sikkerhet for at tingen legges fram ved oppfordring.

Paragrafen har en egen sammenheng med utsatt underretning. Etter § 208a kan påtalemyndigheten under bestemte vilkår la være å si fra om beslaget i en periode. I den tiden vil den rammede i praksis ikke kunne bruke retten etter § 208, siden vedkommende ikke vet om beslaget. Flere andre paragrafer viser dessuten til § 208, blant annet § 200a, § 205, § 215a og § 216.

Eksempel: En besitter har fått en ting beslaglagt og mener beslaget ikke lenger er nødvendig. Vedkommende ber retten ta stilling til beslaget, og retten svarer ved kjennelse.