§ 56. Hvem kan be om vergemål, og hva skjer med den som begjærer?

Paragrafen sier hvem som kan sette i gang en sak om vergemål, eller be om endring av et eksisterende vergemål. Statsforvalteren kan handle på eget initiativ. Ellers kan personen selv, nærmeste familie, vergen selv hvis personen allerede har verge, og legen som behandler personen eller tilsynslegen ved en institusjon, begjære. En begjæring er altså en formell anmodning til statsforvalteren.

Andre ledd stiller et krav: Begjæringen må begrunnes. Poenget er at statsforvalteren skal vite hvorfor den som ber om vergemål, mener det er behov. Kongen kan gi regler om hvordan begjæringen skal utformes.

Tredje ledd handler om hvem som blir part i saken. En part er den som har rett til å delta i saken og bli hørt. Den som begjærer vergemål eller endring, blir part hvis vedkommende er nærmeste pårørende eller vergen. Nærmeste pårørende kan også tre inn som part senere, selv om de ikke selv har begjært.

Paragrafen henger tett sammen med de øvrige i kapittel 8. § 57 gir en egen meldeplikt for institusjoner og kommunale tjenester, og § 58 krever forhåndsvarsel til personen. § 59 viser tilbake hit når den nevner uttalelse fra pårørende som har begjært vergemål. § 60 gjelder underretning til nære familiemedlemmer, § 62 gir adgang til å avvise begjæringer, og § 63 sier at vergemål skal oppheves eller endres når vilkårene ikke lenger er til stede.

Flere paragrafer viser hit: § 29 om opphør av vervet som verge, § 59 om grunnlaget for avgjørelsen, § 64 om klage, § 69 om kompetanse til å reise sak, § 73 om avgjørelse ved dom og anke, § 86 om inhabilitet og § 91 om vergemål for fullmaktsgiveren.

Eksempel: Et barn er bekymret for en forelder som ikke lenger klarer å ivareta økonomien sin. Barnet kan begjære vergemål hos statsforvalteren og må begrunne det. Er barnet blant dem som lovteksten gir partsstilling, kan barnet også følge saken som part.