§ 55. Hvem behandler vergemålssaker, og hvor?

Paragrafen sier hvem som avgjør vergemålssaker først, og hvor saken skal behandles. Statsforvalteren er første instans, altså det første organet som tar stilling til saken. Det gjelder også sakene der personen ikke mister den rettslige handleevnen, altså retten til selv å binde seg ved avtaler og andre disposisjoner.

Andre ledd regulerer stedet. Saken behandles hos statsforvalteren i det distriktet der personen bor. Kan ikke bopel knyttes til ett bestemt distrikt, går saken til statsforvalteren i det distriktet personen har sterkest tilknytning til. Reglene om distrikter finnes i loven for øvrig, og pakken beskriver ikke hvordan tilknytning måles.

Tredje ledd knytter vergemålsmyndigheten til forvaltningsloven. Loven gjelder for virksomheten, med mindre vergemålsloven har egne regler. Vergemålslovens saksbehandlingsregler i kapittel 8 er altså tillegg og særregler. Forvaltningsloven gir de øvrige reglene som ikke er erstattet.

Paragrafen åpner kapittel 8 og sees best sammen med de neste. § 56 sier hvem som kan begjære vergemål, § 57 pålegger institusjoner å melde fra når det antas å være behov, og § 58 krever forhåndsvarsel til personen saken gjelder. § 59 beskriver hva statsforvalteren skal bygge avgjørelsen på, og § 60 hvem i familien som skal underrettes. § 61 gir adgang til midlertidige vedtak, § 62 til å avvise begjæringer, og § 63 sier at vedtak skal oppheves eller endres hvis vilkårene ikke lenger er til stede.

Andre paragrafer viser hit. § 25 har tittelen oppnevning av verge, og § 68 har tittelen rettens kompetanse i vergemålssaker mv. Pakken sier ikke mer om hvordan de bruker § 55.

Eksempel: En person bor i én kommune, men har nylig flyttet fra en annen. Saken behandles hos statsforvalteren i distriktet der personen bor. Er det uklart hvor personen bor, avgjør tilknytningen.