§ 59. Hva statsforvalteren bygger vergemålsvedtaket på
- Statsforvalteren skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak.
- Legeerklæring, uttalelser og en samtale med personen inngår i grunnlaget.
- Helsepersonell og ansatte i sosial- og barnevernstjenesten kan gi opplysninger selv om de har taushetsplikt.
- Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen.
§ 59. Grunnlaget for statsforvalterens avgjørelse
- erklæring fra lege eller annen sakkyndig om hvorvidt personen på grunn av forhold som nevnt i § 20 ikke er i stand til å ivareta sine interesser, og om personen forstår hva et samtykke til vergemål innebærer,
- uttalelse fra pårørende som har begjært vergemål, jf. § 56,
- uttalelse fra institusjon eller tjeneste som har gitt melding etter § 57, og fra institusjon der personen er innlagt,
- samtykkeerklæring der dette kreves, jf. § 20,
- samtale mellom saksbehandler og personen som vergemålssaken gjelder, med mindre det anses som umulig. Samtalen kan på vegne av saksbehandleren foretas av en som kjenner personen.
Paragrafen setter krav til hvor godt en vergemålssak må være undersøkt før statsforvalteren avgjør den. Saken skal være så godt opplyst som mulig. Blant annet skal statsforvalteren bruke erklæring fra lege eller annen sakkyndig, uttalelser fra pårørende som har begjært vergemål og fra institusjoner eller tjenester som har meldt fra, samtykkeerklæring der det kreves, og en samtale med personen saken gjelder.
Legeerklæringen skal si noe om to ting: om personen på grunn av forhold som beskrives i § 20 ikke er i stand til å ivareta sine interesser, og om personen forstår hva et samtykke til vergemål betyr. § 20 nevner blant annet demens, psykisk utviklingshemming, rusmiddelmisbruk, alvorlig spilleavhengighet og alvorlig svekket helbred. Vergemålet er ifølge § 20 et frivillig støttetiltak, og den som ønsker verge, skal samtykke skriftlig. Er personen ikke i stand til å formidle sine ønsker, skal den beste tolkningen av viljen og preferansene legges til grunn.
Samtalen med personen kan unnlates hvis den anses som umulig. Den kan også gjennomføres av en som kjenner personen, på vegne av saksbehandleren. Andre ledd åpner for at helsepersonell og ansatte i sosialtjenesten og barnevernstjenesten kan gi nødvendige og relevante opplysninger til statsforvalteren eller en oppnevnt sakkyndig, selv om de har taushetsplikt. Tredje ledd gir Kongen adgang til å gi regler i forskrift, blant annet om at statsforvalteren kan kreve slik dokumentasjon fremlagt.
Sammenhengen: § 56 sier hvem som kan begjære vergemål, og § 57 pålegger institusjoner og kommunale tjenester å melde fra. Begge utløser uttalelser som paragrafen her nevner. § 58 krever forhåndsvarsel til personen, og § 60 sier at nærmeste familie skal underrettes. § 61 om midlertidig vedtak viser hit, og § 62 gir adgang til å avvise begjæringer uten grunnlag. § 63 sier at vedtak skal oppheves eller endres hvis vilkårene ikke lenger er til stede.
Eksempel: Et barn begjærer vergemål for en forelder. Statsforvalteren innhenter legeerklæring, hører barnet og institusjonen som har meldt fra, og prøver å snakke med forelderen. Er samtale umulig, kan saken avgjøres uten.