§ 10-13. Avlønning av ansatte i verdipapirforetak

Paragrafen retter seg mot hvordan et verdipapirforetak lønner og vurderer de ansatte. Foretaket kan ikke bygge opp et system der lønnen eller vurderingen av prestasjoner gjør det vanskeligere å ta hensyn til kundens interesser. Loven peker særlig på bonusordninger, salgsmål og andre lokkemidler som kan få en ansatt til å anbefale ett produkt til en ikke-profesjonell kunde, selv om et annet produkt passer kunden bedre.

Foretaket må derfor se på helheten i insentivene (de belønningene som styrer atferd). Både faste ordninger og målinger av hvordan de ansatte presterer omfattes, siden loven nevner både avlønning og evaluering. Vernet gjelder særlig kunder som ikke regnes som profesjonelle. Departementet kan gi utfyllende forskrifter.

Regelen står sammen med flere nabobestemmelser om kundebehandling. Etter § 10-12 kan foretaket som hovedregel ikke ta imot eller gi vederlag til andre enn kunden. Etter § 10-11 skal uavhengig rådgivning bygge på et bredt og variert utvalg. Etter § 10-15 skal foretaket kartlegge kunden for å anbefale det som passer, og § 10-16 sier hvilke instrumenter som ikke regnes som komplekse. Lønnsmodeller kan undergrave alt dette hvis de trekker rådgiveren mot egne salgsmål. § 10-14 stiller i tillegg krav til at de ansatte har nødvendig kunnskap og kompetanse.

Salg av visse kapital- og gjeldsinstrumenter til ikke-profesjonelle kunder krever en egnethetsvurdering etter § 10-15a. Eksempel: et foretak gir rådgiverne en bonus for hvert solgte produkt av én bestemt type, og produktet passer dårligere for kunden enn et annet alternativ. Ordningen kan da være i strid med paragrafen, siden den kan påvirke rådgiveren til å anbefale det ene produktet fremfor det andre.