§ 10-16. Hvilke finansielle instrumenter regnes ikke som komplekse
- Paragrafen lister instrumenter som ikke regnes som komplekse.
- Vanlige aksjer og gjeldsinstrumenter på regulerte markeder er utgangspunktet, men ikke de med derivatelement.
- Betydningen er størst for unntaket fra hensiktsmessighetsvurderingen i § 10-15.
§ 10-16. Ikke-komplekse finansielle instrumenter
- aksjer opptatt til handel på et regulert marked eller et likeverdig tredjestatsmarked eller på en multilateral handelsfasilitet, med unntak av aksjer med derivatelement og aksjer i alternative investeringsfond,
- obligasjoner eller andre gjeldsinstrumenter opptatt til handel på et regulert marked eller et likeverdig tredjestatsmarked eller på en multilateral handelsfasilitet, og som ikke inneholder et derivatelement eller har en struktur som gjør det vanskelig for kunden å forstå risikoen,
- pengemarkedsinstrumenter som ikke inneholder et derivatelement eller har en struktur som gjør det vanskelig for kunden å forstå risikoen,
- aksjer eller andeler i UCITS som definert i verdipapirfondloven § 1-2 nr. 4, unntatt strukturerte UCITS som omhandlet i forordning (EU) nr. 583/2010 artikkel 36 nr. 1 annet avsnitt,
- strukturerte innskudd som ikke har en oppbygning som gjør det vanskelig for kunden å forstå avkastningsrisikoen eller kostnadene ved førtidig oppsigelse av produktet,
- andre finansielle instrumenter som ikke er å anse som komplekse sett hen til formålet med § 10-15 fjerde ledd.
Paragrafen er en unntaksliste. Den peker ut instrumenter som ikke regnes som «komplekse» etter § 10-15. Som utgangspunkt gjelder det aksjer og gjeldsinstrumenter (for eksempel obligasjoner) som er tatt opp til handel på et regulert marked, et likeverdig marked i en tredjestat eller en multilateral handelsfasilitet. Utenfor faller aksjer med derivatelement, og i tillegg aksjer i alternative investeringsfond. Gjeldsinstrumenter og pengemarkedsinstrumenter må heller ikke ha et derivatelement eller en oppbygning som gjør risikoen vanskelig å forstå.
Andeler i UCITS er også med, unntatt strukturerte UCITS. Strukturerte innskudd regnes som ikke-komplekse bare når kunden kan forstå avkastningsrisikoen og kostnadene ved å avslutte tidlig. En restkategori tar med andre instrumenter som ikke er kompliserte ut fra hva § 10-15 skal oppnå.
Definisjonen av UCITS står i verdipapirfondloven § 1-2. Den knytter begrepet til verdipapirfond som er etablert i en EØS-stat og følger reglene i kapittel 6 i den loven eller tilsvarende bestemmelser i direktiv 2009/65/EF. Nasjonale fond og spesialfond er egne kategorier i samme definisjon, og de nevnes ikke i paragrafen her.
Hva paragrafen betyr i praksis, ser man i § 10-15. Der finnes et unntak fra hensiktsmessighetsvurderingen (foretakets sjekk av om produktet passer kunden) for tjenester som bare består i å motta, formidle og utføre ordre. Unntaket krever at instrumentet ikke er komplekst, at kunden selv tar initiativet, at kunden får klar beskjed om at vurderingen ikke gjøres, og at foretaket følger reglene om interessekonflikter. Unntaket gjelder ikke når det ytes kreditt utover en tidligere innvilget ramme.
Eksempel: En kunde ber selv et verdipapirforetak om å kjøpe vanlige aksjer som er tatt opp til handel på et regulert marked, og foretaket gir ikke råd. Aksjene er ikke komplekse etter denne paragrafen. Da kan foretaket la være å vurdere om aksjene passer for kunden, forutsatt at de øvrige vilkårene i § 10-15 er oppfylt.
Nabobestemmelsene bygger videre på egnethetsvurderingen i § 10-15, der foretaket innhenter opplysninger om kundens kunnskap, erfaring, økonomi og mål. § 10-15a krever egnethetsvurdering før visse kapital- og gjeldsinstrumenter selges til ikke-profesjonelle kunder, og § 10-17 knytter dokumentasjon til det. Departementet kan gi forskrifter om paragrafen, blant annet om hva som er et likeverdig tredjestatsmarked.