§ 23-1. Partens plikt til å møte i rettsmøte
- En part uten gyldig fravær må møte personlig når retten innkaller etter § 13-2.
- Møteplikten pålegges på begjæring fra en annen part eller når retten finner det nødvendig.
- Retten kan frita, og kan kreve at en fritatt part er tilgjengelig for kontakt.
- I saker med offentlige hensyn kan en part som uteblir, hentes.
§ 23-1. Parters møteplikt
Paragrafen regulerer når en part må møte personlig i rettsmøte. Har parten ikke gyldig fravær, plikter parten å møte i rettsmøter som vedkommende er innkalt til etter § 13-2. Møteplikten kommer ikke av seg selv: den pålegges når en annen part ber om det, eller når retten mener at det er nødvendig at parten deltar. Retten kan frita en part som ellers kunne blitt avhørt på avstand (fjernavhør), eller når det ikke er god nok grunn til at parten er i rettssalen.
Andre ledd sier at parten skal være til stede gjennom hele rettsmøtet, hvis ikke retten gir fritak. Retten kan også pålegge en part som er fritatt, å være tilgjengelig for kontakt mens møtet pågår. Slik kan retten få tak i parten ved behov.
Tredje ledd viser til § 24-2 når parten er frihetsberøvet i institusjon. Da må institusjonen sørge for at vedkommende får møte, og gi retten beskjed hvis forklaringen må avgis på en annen måte enn innkallingen la opp til. Fjerde ledd gjelder saker der retten etter § 21-3 andre ledd har plikt til å sørge for et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. I slike saker kan retten etter § 24-5 bestemme at en part som uteblir uten gyldig fravær, hentes, og at en part som møter beruset, fengsles.
Innkalling av parter med personlig møteplikt skjer etter § 13-2. Retten innkaller dem direkte, selv om parten har advokat, og innkallingen skal opplyse om saken, formålet med rettsmøtet og virkningene av å utebli. Paragrafen henger også sammen med § 23-2 om partsavhør: § 23-1 handler om å være til stede, mens § 23-2 handler om å forklare seg. Vitneplikten i § 24-1 gjelder alle som kan ha noe å forklare, og § 24-3 sier at et vitne som bare skal forklare seg om spørsmål som krever samtykke eller pålegg, som regel ikke bør kalles inn før samtykke er gitt. Fritakene i kapittel 22, som § 22-9 til § 22-11, begrenser hva parten kan bli pålagt å legge fram, og § 22-12 regulerer taushetsplikt og lukkede dører.
Eksempel: En part er innkalt og uteblir uten gyldig fravær i en sak der retten selv har plikt til å sørge for et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Retten kan da bestemme at parten skal hentes.