§ 22-12. Taushetsplikt og lukkede dører for vernede bevis

Paragrafen regulerer hva som skjer når bevis som ellers er vernet i kapittel 22 likevel føres i retten. Regelen gir retten redskaper til å begrense hvem som får kjennskap til opplysningene. Retten kan pålegge taushet for alle som er til stede, og den kan holde den muntlige forhandlingen om beviset for lukkede dører, altså uten publikum. Hvilke redskaper som gjelder, avhenger av hvorfor beviset kommer fram.

Første ledd gjelder når den som har krav på hemmelighold, samtykker i at beviset føres. Da må retten som hovedregel pålegge de tilstedeværende taushetsplikt, med mindre samtykket sier noe annet. Er taushetsplikt pålagt, holdes den muntlige forhandlingen om beviset for lukkede dører. Andre ledd gjelder når beviset føres etter pålegg fra retten. Da har retten et valg: den kan pålegge taushetsplikt og lukke dørene, men er ikke forpliktet til det. Samme valgfrihet gjelder i tilfeller der retten ikke har gitt fritak etter § 22-5 annet ledd, § 22-8 annet ledd eller § 22-9 tredje og fjerde ledd.

Tredje ledd har de strengeste reglene og gjelder forretningshemmeligheter som kommer fram etter pålegg fra retten (se § 22-10). Her må retten pålegge taushetsplikt og et forbud mot å bruke hemmeligheten som kan leses ut av beviset. Om dørene skal lukkes, er opp til retten. I særlige tilfeller kan retten også begrense hvor mange rettslige medhjelpere hver part får ha med, til det den mener er nødvendig. Slike medhjelpere bistår parten ved siden av prosessfullmektigen (§ 3-7). Fjerde ledd sier hvor lenge forbud og påbud varer: til en rettskraftig avgjørelse fastslår at opplysningene ikke er forretningshemmeligheter, eller til vernet faller bort fordi opplysningene er blitt alminnelig kjent eller lett tilgjengelige.

Paragrafen henger tett sammen med bevisfritakene i kapitlet. Fritakene i § 22-8 og § 22-9 gir rett til å nekte eller til å bli fritatt, og § 22-10 gir rett til å nekte når beviset røper en forretningshemmelighet. Blir beviset likevel ført, enten fordi vedkommende samtykker eller fordi retten pålegger det, er det § 22-12 som avgjør hvordan opplysningene skjermes. Bestemmelsen er dermed et sikkerhetsnett rundt de andre reglene i kapittel 22. Den lar retten avpasse vernet etter hva som står på spill i den enkelte saken. Grepene er taushetsplikt for de tilstedeværende, lukkede dører og, for forretningshemmeligheter, begrensninger på bruk og på antall medhjelpere.

Eksempel: En part pålegges av retten å legge fram et bevis som avslører en forretningshemmelighet hos motparten. Retten må da pålegge de tilstedeværende taushet og forby bruk av hemmeligheten. Den kan velge å holde forhandlingen om beviset for lukkede dører. Forbudet varer til det er avgjort at opplysningene ikke er forretningshemmeligheter, eller til de er blitt alminnelig kjent.