§ 24-3. Når vitner ikke bør innkalles: bevisforbud og rett til å nekte å forklare seg

Paragrafen handler om når det er lurt å la være å innkalle et vitne. Tenk deg et vitne som bare skal spørres om ting det ikke kan svare på uten at noen har samtykket, eller uten at retten har gitt pålegg. Første ledd sier at et slikt vitne som hovedregel ikke bør kalles inn før samtykket foreligger, eller før det er grunn til å tro at vitnet kan bli pålagt å forklare seg.

Andre ledd gjelder vitner som har rett til å tie om temaet de skal spørres om. I vitnestevningen (den formelle innkallingen) kan det da stå at vitnet slipper å komme hvis det uansett har bestemt seg for å nekte. Gir vitnet beskjed i god tid før rettsmøtet om at det vil nekte, må innkallingen trekkes tilbake, forutsatt at nektelsen har rimelig grunn.

Paragrafen må leses sammen med hovedregelen i § 24-1: alle som kan bidra med noe av betydning, må møte som vitne. § 24-3 er et unntak for de tilfellene der et møte ville vært meningsløst. Innkallingsreglene i § 13-3, som gjelder vitner og sakkyndige, henger også sammen med denne paragrafen. Neste paragraf, § 24-4, sier hva vitnet kan bli bedt om å ta med og forberede, og § 24-5 gjelder vitner som uteblir eller kommer beruset. Kapitlet følger dermed vitnets vei fram mot rettsmøtet. Paragrafen ligger like etter § 24-2 om vitner som er innelåst i en institusjon.

Eksempel: En part vil føre et vitne som bare kan spørres om noe vitnet har rett til å nekte å svare på. Vitnet melder tidlig fra at det vil bruke denne retten. Da skal innkallingen trekkes tilbake, hvis begrunnelsen holder. Er det derimot grunn til å tro at retten kan pålegge vitnet å forklare seg, bør vitnet innkalles som vanlig.