§ 22-11. Kildevern for redaktører og medier i rettssak
- Redaktører kan nekte å røpe forfattere og kilder i en rettssak.
- Retten kan bryte vernet bare når tungtveiende samfunnshensyn og sakens oppklaring tilsier det.
- Andre i redaksjon, forlag og medievirksomhet har samme rett.
- Det er en rett til å nekte, ikke en plikt.
§ 22-11. Bevisfritak for massemedia – kildevern
- andre som har fått kjennskap til forfatteren eller kilden gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri, og
- medarbeidere i kringkasting eller annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting.
Paragrafen gir redaktører rett til å holde kilder skjult i en rettssak. Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å opplyse hvem som skrev en artikkel eller melding. Det samme gjelder hvem som er kilden til opplysningene i skriftet, og hvem som har betrodd redaktøren noe til bruk i arbeidet hans. Overskriften kaller dette kildevern. Regelen er en rett til å nekte, ikke en plikt.
Kildevernet er ikke absolutt. Retten kan pålegge at beviset legges fram eller at navnet oppgis, men bare når to ting er på plass. Tungtveiende hensyn i samfunnet må tale for å få opplysningen fram. I tillegg må den ha stor betydning for å få saken klarlagt. Retten avgjør etter en helhetsvurdering. Har forfatteren eller kilden avslørt noe som det var viktig for samfunnet å få kjent, er terskelen høyere. Da kan navnet bare kreves oppgitt hvis det er særlig påkrevd.
Tredje ledd utvider vernet til flere enn redaktøren. Andre som har fått vite hvem forfatteren eller kilden er gjennom arbeid for for eksempel et forlag eller en redaksjon, har samme rett til å nekte. Det samme gjelder medarbeidere i kringkasting og annen medievirksomhet som har omtrent samme formål som aviser og kringkasting. Vernet hviler dermed ikke på redaktørens person alene, men følger med stoffet gjennom flere ledd i det redaksjonelle arbeidet.
Paragrafen er ett av flere bevisfritak i kapittel 22. Sammenlign med § 22-10: der kan en part eller et vitne nekte å legge fram bevis som røper en forretningshemmelighet, men retten kan etter en avveining kreve at beviset likevel kommer fram. Begge reglene har samme grunnmønster, en rett til å nekte med en sikkerhetsventil for retten. Utgangspunktet ellers er at enhver som kan ha noe relevant å forklare, må møte som vitne (§ 24-1). Kildevernet og de andre fritakene begrenser hva vitnet kan bli pålagt å svare på. Føres et slikt bevis med samtykke, sier § 22-12 at retten som regel pålegger de tilstedeværende taushet, og at forhandlingen om beviset da holdes for lukkede dører.
Eksempel: En part krever at en redaktør oppgir hvem som ga ham et tips. Redaktøren nekter med støtte i første ledd. Parten får bare gjennomslag hvis retten finner at tungtveiende samfunnshensyn tilsier at navnet kommer fram, og at det er viktig for å klarlegge saken.