§ 21-7. Når retten kan nekte å ta imot bevis

Paragrafen setter to grenser for partenes bevisføring. For det første kan bevis bare føres om faktiske forhold som kan ha betydning for avgjørelsen. Bevis om sidespor som ikke påvirker utfallet, hører ikke hjemme i saken.

For det andre kan retten nekte å ta imot et bevis. Det finnes tre alternative grunner. Den første er at parten ikke har gjort rede for beviset slik § 21-6 annet ledd krever, altså ikke har angitt hva beviset skal vise og kort forklart viktig informasjon i det. Den andre er at beviset ikke er egnet til å styrke grunnlaget for avgjørelsen nevneverdig, altså ikke gir retten noe vesentlig å bygge på. Den tredje er at retten selv finner det nødvendig å få beviset fram på en annen måte.

Eksempel: En part tilbyr et vitne, men oppgir ikke hva vitnet skal forklare seg om. Retten kan nekte å ta imot beviset. Retten kan også avvise et bevis som bare gjentar det som allerede er klart.

Paragrafen er en av flere begrensninger. Hovedregelen i § 21-3 er at partene har rett til å føre de bevisene de ønsker, og unntakene der viser til § 21-7 og § 21-8. § 21-8 gjelder omfanget: det skal være et rimelig forhold mellom sakens betydning og bevisføringen. § 21-6 er bevistilbudet, der parten forteller hva han eller hun vil føre. Partenes plikt til å opplyse saken står i § 21-4, og den allmenne forklaringsplikten står i § 21-5. I muntlige saker er hovedregelen i § 21-9 at bevis føres direkte for retten, med unntak i § 21-10 og § 21-11. Paragrafen er nevnt fra § 21-3.