Kan retten nekte meg å føre et vitne?

Hovedregelen: du har rett til å føre bevis

Utgangspunktet står i tvisteloven § 21-3: partene har rett til å føre de bevis de ønsker. Unntakene følger av §§ 21-7 og 21-8, kapittel 22 og øvrige bevisregler. Du kan altså som hovedregel føre så mange vitner du vil. Men retten kan sette grenser, og det er viktig å kjenne dem før du bestemmer deg for hvilke vitner du skal bruke.

Når kan retten nekte et vitne fordi beviset ikke har noe å si?

Tvisteloven § 21-7 sier først at partene bare kan føre bevis om faktiske forhold som kan ha betydning for den avgjørelsen som skal treffes. Et vitne som skal uttale seg om hva som er rettferdig, eller om noe som ligger langt utenfor tvisten, hører ikke hjemme.

Andre ledd lister opp tre situasjoner der retten kan nekte bevis:

• Beviset er ikke klarlagt etter § 21-6 annet ledd. Da har du ikke sagt hva beviset skal godtgjøre, eller ikke kort gjort rede for hva vitnet vil si.
• Beviset er ikke egnet til å styrke avgjørelsesgrunnlaget nevneverdig. Det kan være at ti vitner skal bekrefte det samme, eller at det vitnet skal fortelle, allerede er klart fra dokumenter.
• Retten finner det nødvendig å føre beviset på annen måte. Da kan den for eksempel be om et skriftlig dokument eller en avtale i stedet for et vitne.

Ordet «kan» er viktig her. Retten må vurdere, og i tvilstilfeller bør du få føre beviset. Men retten kan nekte, og er du ikke presis, øker risikoen.

Når kan retten nekte fordi bevisføringen er for stor?

Tvisteloven § 21-8 bygger på proporsjonalitet. Det skal være et rimelig forhold mellom den betydning tvisten har og omfanget av bevisføringen. Gjelder saken 15 000 kroner og du vil føre sju vitner over to dager, kan retten begrense bevisføringen.

Retten bruker formålet i tvisteloven § 1-1 som rettesnor: behandlingen skal være rettferdig, forsvarlig, rask og effektiv, og kostnadene skal stå i et rimelig forhold til sakens betydning. Hvis bevisføringen kan begrenses på ulike måter, har du som part valget mellom dem. Du kan altså selv bestemme hvilke vitner du beholder, i stedet for at dommeren velger for deg.

Hva med bevisforbud og taushetsplikt?

Kapittel 22 i tvisteloven har egne regler om bevisforbud og bevisfritak. Noen eksempler:

• Det kan ikke føres bevis som krenker lovbestemt taushetsplikt for den som har opplysningene gjennom tjeneste for stat eller kommune (§ 22-3), med mulighet for unntak etter en avveining.
• Retten kan ikke ta imot bevis fra blant annet leger, psykologer og prester om det som er betrodd dem i stillingen (§ 22-5), med mindre den som har krav på hemmelighold, samtykker.
• Nære slektninger kan nekte å gi tilgang til bevis om det som er meddelt dem av parten (§ 22-8).

Vil du føre en lege eller en nær slektning som vitne, må du derfor være forberedt på at vitnet har rett til å nekte, eller at retten ikke kan ta imot forklaringen.

Hvordan unngår du å få vitnet nektet?

Bevistilbudet ditt er nøkkelen. Etter § 21-6 skal du opplyse hvilke bevis du vil føre, angi hva beviset skal godtgjøre, og kort redegjøre for viktig informasjon som kommer fram. Skriv en setning eller to for hvert vitne. Si hva vedkommende har sett eller hørt, og hvilket punkt i saken det støtter. Et vitne du ikke kan forklare hvorfor du trenger, er et vitne retten kan nekte.

Vurder også om vitnet tilfører noe nytt, og om det kan bevises like godt med et dokument. Retten har særlig grunn til å være kritisk når vitnene skal bekrefte noe motparten allerede erkjenner. To vitner som sier det samme, er sjelden mer overbevisende enn ett godt vitne.

Kort oppsummert

• Du har rett til å føre bevis, men retten kan nekte vitner som ikke er relevante, ikke styrker avgjørelsesgrunnlaget nevneverdig, eller kan føres på annen måte.
• Retten kan begrense bevisføringen når den står i misforhold til sakens betydning, og du velger selv hvordan.
• Taushetsplikt og andre bevisforbud i kapittel 22 kan stenge for bestemte vitner.
• Angi hva hvert vitne skal bevise, så unngår du å få dem nektet.