§ 16-10. Fraværsdom når saksøkte uteblir

Fraværsdom er en dom som gis når saksøkte har fravær i saken og retten ikke har gitt oppfriskning (adgang til å rette opp forsømmelsen). Retten kan da avgjøre saken uten at saksøkte har fått forklart seg. Det er en mulighet, ikke en plikt. Det er én viktig sperre: i saker der offentlige hensyn begrenser hva saksøkte selv kan råde over, kan det ikke gis fraværsdom. § 11-4 nevner blant annet saker om personstatus og barns rettsforhold etter barneloven, og administrative tvangsvedtak.

Fraværsdom gis bare hvis saksøkeren ber om det, og bare hvis saksøkeren får medhold fullt ut eller i det vesentlige. Retten legger saksøkerens påstandsgrunnlag til grunn (de faktiske forholdene kravet bygger på, jf. § 11-2), så sant det er meddelt saksøkte og ikke ser «åpenbart uriktig» ut. Dessuten gjelder § 16-9 andre ledd tilsvarende: i de fleste tilfeller må saksøkte være gjort kjent med følgene av fraværet.

Nekter retten å gi fraværsdom, skjer det ved kjennelse. Det samme gjelder når retten avviser begjæringen. Reglene brukes også når ankemotparten eller en annen som kravet er rettet mot, uteblir.

Paragrafen er motstykket til § 16-9, som gjelder når saksøkeren uteblir og saken avvises. Hva som regnes som fravær, framgår av § 16-7, blant annet oversitting av frist for skriftlig tilsvar, og av § 16-8, som gjelder uteblitt møte i sluttbehandlingen. Den som får fraværsdom mot seg, kan angripe den ved begjæring om oppfriskning etter § 16-11. Vilkårene står i § 16-12, og fristen i § 16-13. Etter § 16-6 kan den som får oppfriskning, foreta den forsømte handlingen og fortsette saken der den stod.