§ 29-20. Hva lagmannsretten kan prøve i en ankesak

Paragrafen setter rammene for hva ankedomstolen kan ta stilling til. Hovedregelen er at retten bare prøver de kravene som er anket. Det som ikke er anket, ligger fast.

Det finnes ett unntak. Har det skjedd en av de alvorligste saksbehandlingsfeilene i § 29-21 annet ledd, skal retten ta hensyn til den også for krav mellom ankende part og ankemotpart som ikke er anket. Vilkåret er at feilen rammer også disse kravene, og at det er nærliggende at den har påvirket avgjørelsen av dem. § 29-21 nevner blant annet at retten ikke var lovlig sammensatt, eller at avgjørelsen er avsagt mot en part som ikke var lovlig innkalt.

Loven skiller så mellom to typer anke. Gjelder anken saksbehandlingen, kan retten bare prøve de feilene parten har påberopt, og den kan ikke gå inn på hvem som har rett i saken. Retten kan likevel av eget tiltak legge vekt på de alvorlige feilene etter § 29-21 annet ledd. Gjelder anken realiteten, altså selve tvisten, er retten bundet av ankegrunnene. Rammene settes av § 11-2 og § 11-4. Da kan retten ikke prøve saksbehandlingen, med det samme forbeholdet for de alvorlige feilene.

§ 11-2 sier at retten bare kan avgjøre de krav som er reist, holde seg innenfor partenes påstander og bygge på de påstandsgrunnlagene partene har påberopt. § 11-4 gjør unntak i saker der offentlige hensyn begrenser partenes rådighet, for eksempel personstatus eller barns rettsforhold. Der er retten ikke bundet av partenes prosesshandlinger like langt, men kan fortsatt bare avgjøre de kravene som er reist.

Paragrafen henger sammen med § 29-21, som sier hvilke saksbehandlingsfeil som får virkning, og § 29-22, som sier at anken over saksbehandlingen som regel avgjøres først. Utfallet følger av § 29-23, og § 29-24 sier hvor saken går videre etter en opphevelse.