§ 197. Hvem kan bestemme at politiet skal ransake?

Paragrafen sier hvem som må godkjenne at politiet ransaker (leter etter bevis eller ting som kan tas i beslag). Utgangspunktet er at en domstol må ta avgjørelsen på forhånd. Det gjelder ikke når personen selv har gitt skriftlig samtykke. Kravet gjelder for tre former for ransaking: leting i bolig og andre rom hos den mistenkte (§ 192), ransaking av et helt område (§ 194) og kroppsvisitasjon (§ 195).

Loven har to snevre unntak. Hvis det er fare for at ventetid ødelegger saken, kan påtalemyndigheten (politijurister og statsadvokater) treffe avgjørelsen i stedet for retten. Når politiet skal lete i et redaksjonslokale eller lignende, er kravene strengere. Da er det statsadvokaten som må bestemme, og bare hvis det er sannsynlig at etterforskningen ville lide betydelig ved å vente på retten. Avgjørelsen bør være skriftlig og si hva saken gjelder, hvorfor politiet ransaker og hva som skal ransakes. En muntlig avgjørelse må skrives ned så fort som mulig.

Paragrafen må leses sammen med nabobestemmelsene. Ransaking av steder som er åpne for alle, eller der virksomheten krever politiets tillatelse, kan skje selv om vilkårene i § 192 ikke er oppfylt (§ 193). Paragrafen her nevner ikke § 193 i sin oppregning. I § 198 får politiet under visse omstendigheter ransake uten en slik avgjørelse, blant annet når mistenkte tas på fersk gjerning, eller når det er sterk mistanke om en handling med strafferamme over seks måneder og en nærliggende fare for at formålet går tapt. Når avgjørelsen er tatt, må den leses opp eller vises fram før ransakingen begynner (§ 200). Ransakingen kan gjennomføres selv om den mistenkte ikke kan straffes fordi vedkommende var utilregnelig (§ 196).

Eksempel: Politiet vil lete i boligen til en mistenkt, som ikke samtykker. Da må politiet be retten om beslutning. Hvis en forsinkelse setter etterforskningen i fare, kan påtalemyndigheten avgjøre saken selv.