§ 122. Siktedes nærmeste og vitneplikten

Paragrafen avgjør hvem i siktedes nærmeste krets som ikke må vitne mot vedkommende. Etter første ledd er ektefelle, slektninger i rett linje (foreldre, barn, besteforeldre og barnebarn) og søsken fritatt fra vitneplikten. Det samme gjelder personer som er like nær i svogerskap, og ektefellen til en slik svoger eller svigerinne. Fornærmede og vitner under 12 år har ikke dette fritaket.

Andre ledd utvider ektefelleregelen. Den gjelder også for fraskilte og for dem som lever eller har levd sammen som ektepar uten å være gift, altså tidligere samboere. Tredje ledd er bygd annerledes: forlovede, fosterforeldre, fosterbarn og fostersøsken har ikke et automatisk fritak. Retten kan frita dem hvis den finner grunn til det.

Et konstruert eksempel: En siktet har tidligere levd sammen med en person i et ekteskapslignende forhold, men forholdet er avsluttet. Personen blir innkalt som vitne. Etter annet ledd står vitnet i samme stilling som en ektefelle og er fritatt. Er personen derimot fornærmet i saken, gjelder ikke fritaket.

Paragrafen er ett av flere unntak fra vitneplikten. Fritaket her bygger på nærhet til siktede, ikke på hva vitnet har fått vite. Vern på grunn av taushet ligger i § 119 og § 121, i § 120 for hemmeligheter fra tidligere forhandlinger, og i § 118b for verger. Beslektet er § 123, som lar et vitne nekte å svare på enkeltspørsmål når svaret kan gi straff for vitnet eller noen i kretsen etter § 122, og som lar retten frita ved store belastninger. § 124 og § 125 gir egne nekteretter for forretningshemmeligheter og redaktørers kilder. Etter § 126 bør retten som regel ikke kalle inn vitner som bare skal spørres om noe de ikke kan svare på uten samtykke eller tillatelse.