§ 126. Unngå unødvendig innkalling av vitner som vil nekte

Paragrafen skal hindre unødvendige innkallinger av vitner. Første ledd gjelder vitner som bare skal spørres om ting de ikke kan svare på uten tillatelse eller samtykke. Slike vitner bør som regel ikke innkalles før tillatelsen eller samtykket foreligger. Unntaket gjelder hvis retten kan komme til å beslutte at vitnet likevel må forklare seg, slik § 118 annet ledd åpner for.

Bakgrunnen er § 118. Offentlig ansatte og noen andre med lovbestemt taushetsplikt kan normalt bare forklare seg med samtykke fra departementet. Etter annet ledd i § 118 kan retten likevel, etter en avveining mellom taushetsplikten og hensynet til å opplyse saken, avgjøre at vitnet må forklare seg, også når departementet har sagt nei. Retten kan også bestemme det motsatte, altså at forklaring ikke tas imot selv om departementet har samtykket. Før retten avgjør, skal departementet få forklare sitt syn, og partene får høre redegjørelsen.

Andre og tredje ledd handler om vitner som har rett til å nekte. Blir et slikt vitne innkalt, kan stevningen (innkallingen) opplyse at fremmøte ikke er nødvendig hvis vitnet er fast bestemt på å nekte. Sier vitnet fra i god tid før rettsmøtet at det vil nekte, skal innkallingen trekkes tilbake hvis nektelsen er berettiget. Slik slipper vitnet reisen.

Et konstruert eksempel: Et vitne har rett til å nekte å forklare seg om det som skal spørres om, og melder fra tidlig at det vil nekte. Retten trekker da innkallingen tilbake hvis den mener nektelsen er grunnet. Paragrafen henger sammen med nekteretter i § 122 til § 125: for slektninger, for straffefare, for forretningshemmeligheter og for redaktørers kilder. Etter § 127 skal retten uansett gjøre vitnet oppmerksom på at det kan nekte.