§ 125. Kildevern for redaktører og medier

Paragrafen gir presse- og mediefolk kildevern i retten. Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å opplyse hvem som har skrevet en artikkel eller melding, og hvem som er kilde til opplysninger. Det gjelder også kilder som har betrodd redaktøren noe til bruk i arbeidet hans. Andre som har fått vite om forfatteren eller kilden gjennom arbeid for forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri har samme rett. Femte ledd utvider vernet til kringkastingssjefen og til medarbeidere i kringkasting eller annen medievirksomhet som ligner på aviser og kringkasting.

Vernet er ikke absolutt. Retten kan pålegge vitnet å oppgi navnet når tungtveiende samfunnsinteresser tilsier det og opplysningen er svært viktig for å oppklare saken. Retten gjør da en samlet vurdering. Hvis kilden har avslørt forhold det var viktig for samfunnet å få kjent, er terskelen høyere: da kan navnet bare kreves oppgitt når det er særlig påkrevd. Gir vitnet svar, kan retten bestemme at det bare skjer for lukkede dører og med taushetsplikt for de tilstedeværende.

Et konstruert eksempel: En journalist blir innkalt som vitne og spurt hvem som ga en opplysning i en publisert sak. Journalisten kan nekte. Retten kan bare overstyre nektelsen hvis kravene i tredje ledd er oppfylt, og terskelen er høyere hvis kilden har avslørt noe av samfunnsmessig betydning.

Paragrafen hører til en gruppe bestemmelser som lar vitner nekte å svare. Sammenlign § 123 om vitnets egen straffefare og § 124 om forretningshemmeligheter; begge lar retten overstyre nektelsen etter en avveining. § 121 gir en tilsvarende rett til lukkede dører for betrodde forhold. Ellers skal retten etter § 127 gjøre vitnet oppmerksom på nekteretten, og etter § 128 skal rettens leder før avhøringen formane vitnene til å forklare seg sannferdig.