§ 210h. Når vrakreglene i kapittel 10 a gjelder
- Vrakreglene gjelder for skip og vrak i Norge og norsk økonomisk sone, ikke Svalbard og Jan Mayen.
- Norske skip og vrak omfattes også i andre konvensjonsstaters soner og territorier på bestemte vilkår.
- Forurensning etter § 183 og § 191, berging og visse inngrep på åpent hav er unntatt.
- Statsskip i ikke-kommersiell bruk er unntatt, men §§ 210 til 210c gjelder for vraket i Norge.
§ 210h. Virkeområdet for reglene i kapittel 10 a
- skip og vrak som, med unntak for Svalbard og Jan Mayen, befinner seg her i riket eller i norsk økonomisk sone
- norske skip og vrak av norske skip som befinner seg i en annen konvensjonsstats økonomiske sone eller, dersom en konvensjonsstat ikke har opprettet økonomisk sone, i et område fastsatt av denne konvensjonsstaten etter folkeretten på ikke mer enn 200 nautiske mil fra de grunnlinjene sjøterritoriet måles fra
- norske skip og vrak av norske skip som befinner seg i en annen konvensjonsstats territorium, herunder sjøterritoriet, dersom denne staten har gitt underretning om at vrakfjerningskonvensjonen skal gjelde for territoriet
- vederlag eller kompensasjon for berging som er omfattet av kapittel 16
- tiltak truffet i henhold til Internasjonal konvensjon om inngrep på det frie hav i tilfelle av oljeforurensningsulykker, 1969, med endringer, eller Protokoll vedrørende inngrep på det frie hav i tilfelle av forurensning av sjøen ved andre stoffer enn olje, 1973, med endringer
Paragrafen avgrenser når vrakreglene i kapittel 10 a gjelder. Hovedregelen er at de gjelder for skip og vrak som ligger i Norge eller i norsk økonomisk sone. Svalbard og Jan Mayen er holdt utenfor. Reglene gjelder også for norske skip og vrak av norske skip i en annen konvensjonsstats økonomiske sone. Har staten ikke en slik sone, gjelder det et område staten har fastsatt etter folkeretten, opptil 200 nautiske mil fra kysten (målt fra grunnlinjene). Til slutt gjelder de for norske vrak i en annen stats territorium, sjøterritoriet medregnet, hvis staten har meldt fra om at konvensjonen skal gjelde der.
Noen forhold er tatt ut. Reglene gjelder ikke for forurensningsskade som dekkes av § 183 eller § 191. De to paragrafene gjelder skade fra bunkersolje og fra olje som transporteres med skip. Heller ikke vederlag eller kompensasjon for berging etter kapittel 16 omfattes, og det samme gjelder tiltak etter to internasjonale konvensjoner om inngrep på det åpne hav ved forurensning.
Krigsskip og andre statsskip som bare brukes ikke-kommersielt, er også unntatt, med mindre staten har bestemt at konvensjonen skal gjelde. Likevel gjelder §§ 210, 210a, 210b og 210c for vrak av slike skip i Norge eller norsk økonomisk sone. Da gjelder definisjonene i § 210, eierens objektive ansvar, ansvarsfritaket og reglene om kanalisering og begrensning. I § 210 er vrak blant annet et skip som har sunket eller strandet etter en sjøulykke, deler av det, gjenstander som er mistet på sjøen, og skip som står i fare for å synke.
Til sist gjelder kapittelet med de begrensningene som følger av havrettskonvensjonen fra 1982 og av folkerettslig sedvane. Overfor stater som ikke er med i vrakfjerningskonvensjonen gjelder det innenfor rammen av avtaler med dem og av folkeretten ellers. Paragrafen henger sammen med § 210d og § 210e om forsikring og sanksjoner, § 210f om direktekrav og § 210g om domstolenes kompetanse. Fra andre deler av loven viser § 471 (plikt til å fjerne vrak og fremlegge forsikringsbevis) og § 475 (meldeplikt) hit.