§ 210f. Direktekrav mot forsikringsgiveren ved vrak

Paragrafen lar den som har et krav om dekning av vrakkostnader, gå rett på forsikringsselskapet, eller på den som har stilt sikkerhet, i stedet for å gå via eieren. Loven kaller denne parten forsikringsgiveren. Kravet gjelder kostnadene etter § 210a, og forsikringen eller sikkerheten er den som § 210d krever. Kravshaveren kan dermed velge å møte forsikringsgiveren direkte.

Forsikringsgiveren kan påberope seg ansvarsbegrensningen i § 175, selv om eieren selv ikke har rett til å begrense ansvaret. Paragraf 175 setter tak i SDR (en internasjonal regneenhet), og taket øker med skipets størrelse for skip over 2000 tonn. Forsikringsgiveren kan altså ha et tak som eieren ikke har.

Forsikringsgiveren har også forsvar. Den kan bruke de innsigelsene (påstander om at kravet ikke holder) som eieren selv kunne ha brukt, for eksempel ansvarsfritak etter § 210b. Innsigelser som bare gjelder forholdet mellom forsikringsgiveren og eieren, kan derimot ikke brukes mot dem som har kravet. Et unntak er at forsikringsgiveren kan hevde at sjøulykken skyldtes at eieren selv gjorde en feil med vilje.

Paragrafen bygger på § 210d, som pålegger forsikring og sertifikat, og på § 210a, som gir eieren ansvaret. § 210e gir sanksjoner mot skip uten påbudt forsikring. § 210g sier at reglene om norske domstolers kompetanse også gjelder søksmål mot forsikringsgiveren, og § 210c sier at krav mot eieren bare kan gjøres gjeldende etter dette kapittelets regler. Virkeområdet er avgrenset i § 210h.

Eksempel: En fordringshaver krever dekning for at et vrak er fjernet. Eieren har ikke rett til å begrense ansvaret sitt. Forsikringsgiveren kan likevel møte kravet med ansvarsgrensen i § 175. Har eieren selv forårsaket ulykken med vilje, kan forsikringsgiveren bruke det som innsigelse.