§ 210c. Kanalisering og begrensning av vrakansvaret

Paragrafen har tre oppgaver i vrakreglene. For det første kan et krav mot den registrerte eieren om dekning av vrakkostnader bare fremmes på det grunnlaget som dette kapittelet gir. Vanlige erstatningsregler kan ikke brukes ved siden av. Dette kalles kanalisering (ansvaret ledes inn i ett bestemt regelverk). For det andre henter paragrafen inn deler av § 193, som gjelder kanalisering og regress (krav om å få igjen det man har betalt). For det tredje følger begrensningen av eierens ansvar reglene i kapittel 9.

Paragraf 193 handler om oljeforurensning, men gir mønsteret. Den skjermer mange grupper mot erstatningskrav: mannskap, los, rederen som ikke eier skipet, lasteeiere og befraktere, bergere og de som setter inn tiltak for å begrense skade. Skjermingen gjelder ikke den som selv voldte skaden med forsett eller grov uaktsomhet og visste at skade sannsynligvis ville oppstå. På tilsvarende vis er regress mot de fleste av disse stengt, med samme unntak. Ellers gjelder vanlige regler om regress.

Det viktige unntaket ligger i § 210c selv: skjermingen gjelder ikke overfor den registrerte eieren. Eieren kan altså møte kravet direkte etter § 210a, mens mannskap, los og andre som er nevnt i § 193, i utgangspunktet står utenfor. Eksempel: Et skip går på grunn og vraket må fjernes. Kravet om dekning rettes mot den registrerte eieren, ikke mot en fra mannskapet. Slik samles ansvaret på ett sted.

Paragrafen må leses sammen med naboene. § 210a fastslår selve ansvaret, og § 210b sier at ansvarsfritaket i § 192 gjelder. Plikten til forsikring står i § 210d, og § 210f lar kravet gå direkte mot forsikringsgiveren. § 210e knytter sanksjoner til manglende forsikring, og § 210g gjelder norske domstolers kompetanse. Virkeområdet for reglene i kapittel 10 a er avgrenset i § 210h.