§ 22 — Endringer i andre lover

§ 22 er ikke en vanlig regel om pasientskadeerstatning. Den sier ikke når du får erstatning. Den sier ikke hvordan du melder krav. Den sier ikke hvem som behandler saken. Den sier ikke hvilke frister du har. Den sier ikke noe direkte om klage, domstol eller utbetaling.

I lovteksten står det bare «Endringer i andre lover» og deretter «– – –». Dette betyr at bestemmelsen opprinnelig viste til endringer som pasientskadeloven gjorde i andre lover da den ble vedtatt. Når slike endringsbestemmelser senere vises i konsoliderte lovtekster, står de ofte bare som streker. Det er fordi selve endringene allerede er gjennomført i de andre lovene.

Dette er vanlig i norske lover. Når Stortinget vedtar en ny lov, kan den samtidig endre andre lover. For eksempel kan en ny lov oppheve en gammel bestemmelse, endre ordlyd i en annen lov eller tilpasse henvisninger. Slike endringer plasseres ofte mot slutten av loven. Etter at endringene er gjennomført, har bestemmelsen sjelden praktisk betydning for den vanlige leseren.

For pasienter betyr dette at § 22 normalt ikke er stedet du skal lete etter rettighetene dine. Hvis du vil vite om saken din er en pasientskade, les § 1. Hvis du vil vite om du kan få erstatning, les § 2. Hvis årsaken til skaden er uklar, les § 3. Hvis du vil vite hvilke tap som kan erstattes, les § 4. Hvis du er bekymret for frist, les § 5. Hvis du vil melde saken, les § 9. Hvis du vil klage, les § 15. Hvis du vurderer domstolene, les § 18.

§ 22 er mer relevant for jurister, lovredaktører og dem som undersøker lovhistorikk. Den forteller at pasientskadeloven ikke stod helt alene da den kom. Den påvirket også andre lover.

Hvorfor står det bare streker?

Strekene betyr vanligvis at den opprinnelige endringsteksten ikke lenger tas inn i den løpende lovteksten. Endringene er allerede utført. Derfor er det ikke nødvendig å vise hele teksten der hver gang noen leser pasientskadeloven.

Tenk på det som en kvittering for at noe ble gjort. Da loven ble vedtatt, sa § 22 hvilke andre lover som skulle endres. Etterpå ble disse lovene oppdatert. Når du nå leser pasientskadeloven som gjeldende lov, er det ikke lenger den bestemmelsen som forklarer innholdet i pasientskadeordningen.

Dette kan forvirre vanlige lesere. Man ser en paragraf, men ingen regel. Da er det lett å tro at noe mangler. Som regel mangler det ikke noe du trenger for en vanlig pasientskadesak. Bestemmelsen er bare teknisk.

Har § 22 noe å si for kravet ditt?

Som hovedregel nei. § 22 gir deg ikke krav på erstatning. Den gir heller ikke NPE noen direkte saksbehandlingsplikt i din sak. Den sier ikke at fristen er forlenget. Den sier ikke at du kan klage. Den sier ikke at du kan gå til domstolene.

Hvis du har en konkret pasientskadesak, er det nesten alltid andre paragrafer som betyr noe. § 22 kan være relevant bare hvis du undersøker historiske lovendringer og vil forstå hvordan pasientskadeloven endret andre regelverk da den ble innført.

For eksempel kan § 21 vise til eldre regler og tidligere ordninger. Hvis du arbeider med en gammel skade, kan lovhistorikk bli relevant. Da kan det være nødvendig å se på tidligere lovtekst, forarbeider eller eldre regelverk. Men selv da er § 22 bare et spor til lovhistorien, ikke en vanlig rettighetsbestemmelse.

Hvorfor har lover slike tekniske bestemmelser?

Lover er ikke bare laget for den som skal lese én regel isolert. De er også verktøy for å endre hele rettssystemet. Når en ny lov innføres, må andre lover ofte tilpasses.

Hvis pasientskadeloven innfører en ny ordning, kan gamle regler om pasientskade måtte oppheves. Henvisninger i andre lover må kanskje endres. Klageorganer, ansvarlige instanser eller erstatningsregler må kanskje justeres. Alt dette kan gjøres i en paragraf om «endringer i andre lover».

Slike bestemmelser er praktiske for lovgiver. De gjør at mange lovendringer kan skje samtidig. Men etterpå er de ofte lite interessante for vanlige brukere. Endringene er allerede bakt inn i de lovene som ble endret.

Hvordan bør du lese § 22?

Du bør lese den som en sluttbestemmelse. Den forteller at pasientskadeloven hadde lovtekniske følger for andre lover. Den er ikke en bestemmelse du vanligvis bruker for å løse en pasientskadesak.

Hvis du leser loven kronologisk, kan § 22 føles som en brå slutt. Først kommer materielle regler om pasientskadeansvar. Så kommer regler om hvem som er ansvarlig. Så kommer saksbehandlingsregler. Så kommer klage og domstol. Så kommer virkeområde, ikrafttredelse og overgangsregler. Til slutt kommer endringer i andre lover. Det er en vanlig lovstruktur.

Det betyr at § 22 ikke er uviktig i lovhistorisk forstand. Men den er lite praktisk i hverdagen.

Hvis du har en pasientskadesak, hopp ikke til § 22 for å finne svaret. Start med de praktiske reglene.

Bruk § 1 for å se om skaden er en pasientskade. Bruk § 2 for å se når skaden kan gi rett til erstatning. Bruk § 3 hvis årsaken er uklar. Bruk § 4 for å forstå hvilke tap som kan erstattes. Bruk § 5 for foreldelse. Bruk § 9 for melding av krav. Bruk § 12 for vedtak. Bruk § 15 for klage. Bruk § 18 hvis du vurderer domstolene.

Hvis du undersøker lovhistorikk, kan § 22 være et tegn på at du må finne den opprinnelige lovversjonen eller forarbeidene. Da er spørsmålet ikke hva § 22 gir deg i dag, men hvilke endringer den gjennomførte da loven ble vedtatt.